fredag 28. februar 2014

Dag 38, 39 og 40

Onsdag

Jobb, foreldremøte og trening. 

Omtenksomme Oline, aka PT og Resepsjonist, var redd jeg skulle kjede meg, og ville derfor at jeg også skulle trene onsdag.
Hun hadde tilrettelagt, lånte ut musikk og sørget for at jeg skulle få trene på yndlingsapparatet mitt, tredemøllen.
Intervall på tredemølle.

10 min oppvarming, 4 min jobbing, 3 min pause X 4
Med lånt musikk.

Alt gikk fint helt til siste 4 min, dødsstøtet med Status Quo. Der er ikke lett å mobilisere de siste kreftene, med Quo på øret. 
Jeg er jo en slags finkpunkrockejente, og trives best med fiffige gitarriff, besnærende bass og hissige trommer. 
Man kan si finalen ble en nedtur.
Ellers finfint.

Torsdag

Zumba.
Like urytmisk, like klønete, like ubalansert. 
Men ikke lenger nær døden.
Jeg pupperister og rompevrikker. Fremdeles ukomfortabel. Men jeg gjør det, bak stolpen min.
Dypt konsentrert.
I et brøkdel av et sekund skimtet jeg meg selv i speilet. Tunga var ikke lenger i munnviken, den var helt ute.

Fredag

PT- time med Sadistiske-Suzy.
Startet med rulling på en foam-roller.
Jeg mistenker at Sadistiske-Suzy har mekket denne selv. Et rundt gummirør med spisse pigger, som jeg må ligge/sitte på, mens jeg ruller.
Vondt, vondt, vondt.
Tungt, tungt, tungt.
Torturredskap nummer en. Tydeligvis hjemmesnekret, med mål om å torture.

Fortsetter med styrke. Vekter opp og nede, hit og dit. Jeg blir sliten og svimmel, men finner alltid en plass for hvile. Jeg er god på å hvile meg. Da jeg fødde mitt tredje barn bemerket jordmora det, at jeg var god på å hvile meg. 
Det er jo det jeg kan best.
Det er jo sannsynligvis en av grunnene til st jeg har blitt en tjukkas.





Etterpå sofa.


torsdag 27. februar 2014

Dag 38

Dette er galskap.

Den 14.juni skal jeg sykle Jenterittet.
27 km i terreng.

Optimistiske Oline, aka PT, synes det er realistisk. Jeg, Negative Nora, er mer skeptisk. 
Jeg mener; jeg kan ikke sykle og jeg er ikke i form.
Jeg kommer til å dø.

Details, Smetails.

Det er jo lenge til.
Tross alt 4 mnd.

Rekk opp hånda de som mener dette er galskap.


tirsdag 25. februar 2014

Dag 36 og 37

Mandag
PT-time med Sadistiske-Suzy. 
TRX - tenk jeg husker hva det heter - knebøy, utfall og armhevinger.
Det er tungt og skulle bli sprek.
Kettlebell som skal slenges, opp og ned, opp og ned.
Det gjør vondt.
Hvorfor må det være så slitsomt og skulle bli sprek.
Pur og ren lykke da jeg var ferdig.
Jeg må innrømme det. Det gjør godt. Det føles godt å gjennomføre.
Selv om det er tungt.

Hvis jeg bare kunne spist en skikkelig fet og usunn hamburger.
Istedet ble det skyr og kylling.

Tirsdag
Corebar med Spretne-Sarah som gjesteinstruktør.
Slitsomt, rød som en tomat, blytunge bein og piplende svette.
Men det kjennes ikke ut som jeg skal dø.

Jeg sovner ikke utmatta på sofaen, men har nok energi til en runde shopping etterpå.

Etter påtrykk fra Overtalende-Oline, aka PT, måtte jeg ut på BH-shopping.
Da jeg fremdeles har pupper i vekst, sliter jeg litt på BH-fronten.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke kjøpe meg nye BHer før jeg var ferdig med amming, og var godt i gang med prosjekt krymping. Jeg har en hel haug med amme-BHer, men bare en sports-BH, av opplagte grunner, dvs mye amming og lite sporting.
Sportsbhen var av utgått dato, og gikk ikke gjennom nåløyet til Kresne-Karoline, aka PT.
De av dere som leser, men som ikke har interesse av å lese mer om puppene mine, gjør best i å lukke siden nå.
Det blir bare kleinere.
Altså BH-shopping.
Jeg hadde blitt tipset om en butikk som førte kjempestore størrelser. De som kjenner meg vet at vi her ikke snakker om små eplekart. Store størrelser.
Jeg trekker pusten og går all in. Kler av meg, og lar BH-dama gjøre hva hun vil med kroppen min. Det ommøbleres, trykkes, skvises og klemmes. 
Hun kommer raskt frem til at sports-BH er utelukket. Store pupper skal tydeligvis ikke sportes med. De skal være i ro.
Mere klemming, romstering og prøving.
Ingen passer.
Til slutt må hun spesialbestille BH fra et lager i Danmark.
90k.
Er det mulig.
Kan det bli kleinere?
Jeg visste ikke engang at den størrelsen fantes.
Siste fnugg av verdighet forsvant inne i det prøverommet.
Det fins ikke mer, tomt, empty, totalt og utterly forsvunnet.

Jeg må tilbake neste uke for en ny runde tafsing.

Takk til Omsorgsfulle - Olga, aka PT, som har så mange gode og ikke minst kleine forslag.

Når vi snakket om forslag og PT; i morra skal jeg fortelle om et annet sinnsykt forslag Crazy-Camilia har tenkt ut.


søndag 23. februar 2014

Dag 35

Søndag og hviledag.
Vondt i nakken og i vondt i skuldre.
10 grader og vårvær.
Med mot i brystet og vår i blikket rasket vi med oss hele storfamilien og dro ut på spasertur.


Etter en liten spasertur endte vi opp hos en litt mindre familie. Der var det pizza på menyen. Den noe pizza-utsultede storfamilien tok saftig for seg. Selv den pizza-hatende mellomstemann spiste en bit. Pizzaen var Stein-god. Og idet pizzaen gikk ned forsvant også motet og lysten til å gå hjem igjen.
Heldigvis har jeg en mindre lat, og mer sprek mann enn meg selv. Takk til denne, som sprang hjem og hentet bila, slik at vi andre fire late slapp å gå hjem igjen.
Alt i alt; en dag i latskapens tegn.
Heldigvis ny dag, og ny uke i morra.



Trim: fail
Diett: fail

lørdag 22. februar 2014

Dag 34

Det må være Karma.
Timesvis med opppsyking og motivering lå bak dagens treningsøkt.
Spinning.
30 min før avgang og bilen vil ikke starte. Flatt og hensynsløst batteri.
"Noen" hadde glemt å slå av lysene kvelden før. Siden det ikke er en godt bevart hemmelighet at jeg ikke kjører bil, og ettersom 3 av 5 i husholdet er under 10 år, trenger jeg kanskje ikke fortelle hvem som hadde glemt lysene. Det var den samme " noen" som mistet bilnøklene i snøen, den eneste dagen i år det faktisk snødde.
Man kan si det var litt muggen stemning i heimen.
Minuttene gikk og det ble etterhvert ingen tvil om at Spinning måtte strykes av programmet.
Hell i uhell, bilen ville etterhvert lystre, og om jeg ikke rakk spinning, kunne jeg rekke en annen gruppetime, nemlig styrkemix.
Og det er her jeg mener karma slår inn.
Dårlig Karma.
Styrkemix var ingen god ide.
Styrkemix var en særdeles dårlig ide.

Jeg overdriver ikke når jeg på et punkt mener jeg så lyset. Jeg gikk ikke imot det. Jeg var altfor klar.
Jeg var så sliten på slutten av økta at jeg brukte like lang tid på og reise meg fra gulvet, som de andre brukte på en øvelse.
Nesten hjerteinfarkt, nesten besvimelse, slag, blodpropp og diabetes.
Er det ikke sunnere å ikke trene?

Jeg puster fortsatt.

Ettermiddag på IKEA, der jeg spiste Chicken Korma.
Ikke si det til noen.



torsdag 20. februar 2014

Dag 32

Vet dere; at i en Steak House Burger er det rundt 1100 kalorier?
1100 deilige, feite, livsforkortende giftpiler, som kan gjøre deg sykelig overvektig.
Jeg pleide å synes Steak House Burger var fantastisk godt. Det syns jeg sikkert enda. 
Men jeg kommer ikke til å spise det. 
Jeg har ikke tenkt å kaste bort mine kalorier på en skarve burger.
Jeg skal ikke kaste bort blodslitende trening på noe som kan ta livet av meg.

Likevel så drømmer jeg om å sette tenna i en. 
Det skal ikke være enkelt.

I dag har det vært en litt tung dag.
Tung i kroppen, tung i hodet.
Styrketreninga var tyngre enn sist. Klarte mindre. 
Men det var greit nok.
Dro hjem for å lade batteriene, og fylle på med litt energi.
Og et par timers lek med lillegutt gjorde faktisk det.
Dro tilbake til økt 2, heftig Zumba med Maniske Mariel, aka PT. 
Følte meg litt lettere. Bein og armer gikk på kryss og tvers. Snubling, svetting og dyp konsentrasjon.
Suger fortsatt, men jeg så ikke på klokka en eneste gang.

Nå skal jeg sove.
I morra skal jeg ikke gjøre en dritt, dvs bortsett fra å jobbe :)


onsdag 19. februar 2014

Dag 30 og 31

Tirsdag er corebardag.
Møtte opp mentalt forberedt på at det bare ble meg, igjen, men der tok jeg skammelig feil. 
Tusen hjertelig takk til dere andre seks som møtte. Dere aner ikke hvor mye deres nærvær betyr for meg. Det var nesten så jeg takket hver og en av dere personlig og ærbødigst.

Så var det bare å ta på seg tålmodighet og sine beste koordinasjonsko.
Jeg har ingen av delene.
Jeg blir ikke noe flinkere på dansing, uansett hvor mye jeg øver.
Det gjør det ikke lettere at Queen of Bars, aka instruktør, aka PT, til stadighet forandrer koreografien. 
Det gjør hun med overlegg og i skrekk for at jeg skal bli flinkere enn henne.

Ta det med ro. Det kommer aldri til å skje.
Jeg strever meg igjennom. Tunge ut, rødlett i ansiktet, men jeg fullfører.
Resten av dagen var tung. 
Har litt vondt i halsen, så mulig det er noe som lurer.
Ikke snakk om at jeg lar meg stoppe av noen basselusker.

Idag, onsdag, har jeg vært på jobb, og vært på spinning etterpå. 
Intervall spinning.
Den misbrukte rompa fra lørdag var fremdeles vond. Merkelig nok ga det seg litt etterhvert, og da ble den mer nummen.
Sjelden klarere, sjelden svettere, sjelden gladere da jeg kunne gå av sykkelen.
Men jeg stod. 
Minutt etter minutt etter minutt. Mest fordi det var så vondt å sitte, men likevel. Jeg stod!
Nå er det kveld og sofa. 





mandag 17. februar 2014

Dag 29

Er det sant?
Virkelig 29 dager?
Det føles mye mindre. Det føles som om det var i forrige uke jeg bare bestemte meg og sendte Tålmodige Torill, aka PT, en melding.
Et rop om hjelp.
Og hjelp fikk jeg.
Til gangs.
Noen ganger mer enn jeg har lyst på.

Sånn som i dag.
Med vekter både her og der.
Knebøy, armbøy, rompebøy, rygg og skulderbøy.
Jeg bøyer meg i støvet for den personen som har funnet på alle de finurlige måtene man kan pine seg selv, med vekter, på!
For et geni.
For en psykopat.

I dag så vi en biceps, eller var det triceps, uansett det var en pitteliten rørelse på armen. Et hint om at under fettet skjuler det seg en hemmelig venn.
En venn som skal gjøre veien til et lettere liv kortere.
Jeg gleder meg til å bli bedre kjent.



lørdag 15. februar 2014

Dag 27

Var det ikke gøy?
Øh, nei!

Det var samtalen du ville overhørt, mellom meg og en medtrener, om du hadde møtt opp på spinning kl 09 i morrest.

Det var ikke gøy, og det har egentlig ikke blitt gøyere utover dagen heller.

Jeg møtte tidlig opp i dag. For å sikre meg en kremsykkelplass, og installere meg, og vannflaska mi.
Det var en bommert.
Et kvarter før spinningtimen begynte hadde Hjelpsomme Hildur, aka PT, strappet meg fast til pedalene, sikkert i frykt for at jeg skulle få kalde føtter å stikke.
Det var en kjempebommert.
Fem minutter før spinningtimen begynte var jeg helt mørbanka i rompa.

Så begynte 45 min galskap.
Hva var verst?
Sitte eller stå?
Rompa ble etter hvert usittelig, bena så møre at det ble vanskelig å stå på sykkelen.
Takk Gud for at jeg ikke heiv meg på 60 min økta.

Nå er det kveld.
Føttene er støle.
Det kjennes ut som jeg har blitt misbrukt av en moskus.
Men man kjenner at man lever.

Jeg kommer definitivt til å prøve det mer. Jeg har etterhvert blitt en mester på å gjøre ukomfortable ting. Mulig det snart blir en vane.
Før man vet ordet av det gir jeg meg i kast med rytmisk sportsgymnastikk, eller selskapsdans.

Avsluttet kvelden med storinnrykk av lørdagskosegjester.
Taco, og snop til barna.
Selvpining begynner jeg etterhvert å bli god på. Clouet er å kjøpe ting man selv ikke liker, og så som en slags sikkerhetsmargin sende med gjestene restene hjem.
Ikke et godteri spist.
Men kosa meg stort med deilig sunn taco!
Illustrert av en Snap av en Snap.





fredag 14. februar 2014

Dag 26

Ikke mye saftige detaljer i dag.
Mangler de helt elleville historiene.
Jobb i dag.
Treninga i går tok på, og jeg har vondt i hele kroppen. Det skal jeg ikke fortelle Usympatiske Ulla. Forteller jeg det kommer hun bare til å klappe seg på skulderen.
Kjenner det er tungt å gå på jobb når kroppen verker. Men trøster meg med at det sikkert går over. 
Kanskje? 
Eller?

Feirer Valentine med ett glass Fun Light og en bøtte vaniljekesam med blåbær.
Life is good!


torsdag 13. februar 2014

Dag 25

Etter to dagers bloggstillhet dukker jeg igjen opp av utleveringsdypet.
Dere tror kanskje at stillhet betyr fråtsing i ulovligheter og andre usømmelige aktiviteter? Men det er der dere tar feil.
Stillhet betyr med stor sannsynlighet soving, eller det faktum at Sadistiske Suzy, aka PT, har drevet meg til hjertestans. 
Det at jeg faktisk gir lyd fra meg indikerer vel det første, om jeg da ikke bare har hatt en liten hjertestans, og så blitt gjenopplivet, noe som heldigvis ikke er tilfelle, dvs glem hjertestans. 

Jeg har bare sovet!

I dag har jeg vært våken. 
Først styrketrening på formiddagen, Zumba på kveldstid.
Nå er jeg segneferdig.

I dag, eller egentlig i morra, er det 4 uker siden jeg startet prosjektet mitt.
Var det bare å ta seg sammen? Er det så enkelt?
For min egen del måtte jeg ha hjelp til det, og må det fortsatt.
Men det nytter.
Diett og trening i 4 uker har ført meg seg dette:

Vekt : 127,6 kg  (-3 kg)
Cm: -8 
BMI: 49 (-3)

Har ikke jeg vært utrolig flink?
Klapp på skulderen til meg selv, og fjær i hatten til Tålmodige Torill, aka PT, som tålmodig applauderer min fremgang.





mandag 10. februar 2014

Dag 22

Ny økt med Hjelpsomme Hilde, aka PT.
Nå er virkelig dødsstøtet satt inn. 
Hard trening i, jeg husker jo aldri de korrekte navnene på noe, slynge? 
Og Kettlebelle.
Stil hele veien.
Selv med et tryne som nærmet seg lilla, knær som sviktet og bedende øyne.
Hjelpsomme Hilde gir ikke ved dørene. Hun kjører på, og bra er det.
Min viljestyrke er som leire i hennes hender. 
Når jeg er ferdig er jeg lykkelig.

Jeg vil, jeg kan og jeg klarer.






Veiing, måling og dømming. 
Dette er den fjerde uka.
Torsdag skal vi se om noe har skjedd.

En gang på radio hørte jeg en sang som het noe sånt som "veid og funnet for lett".
Det er heldigvis ingen problemstilling her.
Men jeg må innrømme at " veid og funnet litt lettere" ikke hadde vært å forakte.
Og ja, jeg vet kilo er bare kilo. Det er målene som teller. Men likevel, kan det ikke være lov å håpe at noen bittesmå kilo er borte??

Trening: check
Diett: check
Sliten : check
Fornøyd: check




søndag 9. februar 2014

Dag 21

Søndag morgen og gjett hva? Jeg drar og trener. Helt på eget initiativ. Ingen som holder meg i øra. Ingen motiverende Mia, aka PT, som heier og roper gode ord.
Nei, bare meg selv.

30 minutter på mølla, i tillegg til en uhorvelig mengde knebøy (3x12).

Kanskje var det den nye treningstightsen med fartsstriper, kanskje den altfor tighte t- skjorta.

Eller var det meg??

Flowen er god, dietten suger. Selv om jeg leste mellom linjene, og fant noe som indikerte at sjokolademousse var lov.
Jeg mener morsdag? 3 barn? Fødsler og alt mulig! 
Jeg har fortjent det :)






lørdag 8. februar 2014

Dag 20

Helt siden jeg surfet sidene til Funksjonell mat har bildet av denne paien ligget på netthinnen.
Hver gang jeg har vært sulten, har tanken på å glefse i meg et stykke av denne vært nok motivasjon til å holde det gående.
Endelig kom lørdagen.

Jeg har nok en gang besøkt helsekostbutikken. Denne gangen på jakt etter dette:


Dette melet må du ha hvis du skal kopiere min himmelske drøm.

Pailaging kan være en utfordring. I hvert fall når det kommer til en bakstalfabet som jeg. Jeg skjønner meg ikke helt på bakst. Jeg klarer aldri å holde meg til oppskriften, enten glemmer jeg, som feks gjær eller sukker, ellers finner jeg på, som feks da jeg laga muffins med sjokoladepudding inni. 
Ingen av delene er noe å søke patent på.
Denne gangen Pai.
 
Pailaging kan være morsomt.

Spesielt om man har en morsom mann, som gjør om all bakeprat til "sa Brura"-vitser.
Pailaging er himmelsk når paien er ferdig.
Oppskrift lånt fra sidene til funksjonell mat.
Prøv selv!



www.funksjonellmat.no

Denne paien har mer fiber og proteiner, og mindre fett enn en ordinær pai, men smaker likevel kjempegodt!

Spinatpai med FiberFin

Ingredienser

Deig:
1,5 dl (100 g) hvetemel
1 dl (50 g) FiberFin
50 g smør
1 dl cottage cheese

Fyll:
250 g spinat
1 finhakket løk
100 g fetaost
½ ts salt
pepper
1 dl cottage cheese
1 dl melk
2 egg
1-2 dl revet gulost

Fremgangsmåte

Deig: Hvetemel, FiberFin, smør og cottage cheese eltes fort sammen (bruk gjerne food processor) og trykkes ut i en paiform. Deigen bør stå kaldt i en halvtime, og skal forstekes i 10 minutter ved 225 grader.

Fyll: Spinat, løk og fetaost legges i paibunnen. Bruker du frossen spinat, bør denne få tine og renne av seg først.

Salt, pepper, cottage cheese, egg og melk piskes sammen og helles over resten av fyllet. Legg revet gulost på toppen av paien.

Paien skal stekes ca. 30 minutter midt i ovnen ved 225 grader.

Serveres med en grønn salat.

Næringsinnhold per 100 gram

Energi: 154 kcal • protein: 9,1 • karbohydrat: 8,4 • fett: 8,6 • fiber: 3,5

fredag 7. februar 2014

Dag 19

Arbeidsdag.
Arbeidslyst kom treng deg på, her skal du motstand finne, var det visstnok noen som engang proklamerte.
Etter ett år i kosemodus er det litt vanskelig å omstille seg til arbeidsmodus.
Første dagen kjentes mer som;


Men det blir, det blir. Dagen i dag, var bedre enn forrige dag, som igjen var bedre enn dagen før der.
Jeg føler meg frisk og rask.
Treningsfri i dag, og det føles godt det og.
Alt i alt - Life is Good 😃

God Helg!


torsdag 6. februar 2014

Dag 18

Kryss i taket, kors på halsen og du skal høre mye......!
Jeg har kjøpt treningsklær.
Ja, faktisk. Hvem skulle trodd det.
Jeg, med treningstights påsydd fartsstriper og litt for tight t-skjorte. 
Et syn for guder.
Men jeg tok det på. Ubekvem, ja - men jeg tenker det kan ikke bli verre.

Utfordringen, når man er tjukkas, er faktisk kjøp av klær, spesielt treningsklær.
Litt ironisk da tjukkasser virkelig hadde hatt bruk for det. Hvem trenger vel trene mer?? 
Kan det være at tjukkasklær krever ekstra stoff, så det blir ulønnsomt for produsentene, i forhold til fyrstikkfolket som bare trenger ett par drøye centimeter for å dekke seg til?
Er det derfor man har egne tjukkasbutikker, som er ekstra dyre. Mere stoff - høyere pris.

Men treningsklær er absolutt en utfordring. Både å finne og trives i.

Jeg har, etter tips fra Johanne, her på bloggen, vært på Stormberg og handlet treningsklær. 
Bukser, singletter og t-skjorter i ettersittende og merkelige materialer.
Det blir noe å venne seg til.

I dag: innkjøring av treningsklær ved hjelp av styrketrening med Sabla Samantha, aka PT.
Damn - hun drepte meg nesten. 10 horrible minutter på mølla. 
Men jeg overlevde - og jeg klarte dobbelt så mye som da jeg starta for 3 uker siden.
Er ikke det fantastisk??
Jeg blir sprekere!
Det hjelper.
Kanskje Sabla Samantha viser seg å være Flinke Fia istedet??

Trening: check
Diett : check
Treningsklær: check
Verdighet: Øh - hva er det?

Tenk, jeg klarer meg uten sukker!!




tirsdag 4. februar 2014

Dag 16


Corebar.
100 % økning i oppmøte fra sist gang.
Vi var to.
Litt mindre kleint. Like slitsomt.
Queen of Bars like effektiv. 

Trening : check
Diett: check
Energi: zero

Resten av dagen ble tilbringt i en slags zombietilværelse.
Jeg er sliten, har lyst på hamburger og har vondt i ei skulder.




mandag 3. februar 2014

Dag 15

For to uker siden startet dette prosjektet mitt. Eller dvs prosjektet startet egentlig lenge før. Tanken om en livstilsendring er ikke ny. Men motivasjonen til å virkelig, virkelig gjøre det, den er ny.

For to uker siden visste jeg at starten ville bli tøff. Jeg visste ikke hvor tøff. 
Det har vært et helvete.
Og det har vært godt.
Veldig godt.
Denne gangen tror jeg at jeg klarer det.

I dag har jeg hatt nok en time med Plagsomme Pippi, aka PT.
Hun hadde virkelig tenkt å pine meg, hadde sikkert brukt hele helga til å konspirere seg ned til det ultimate torturredskap. 
Og vondt var det, men så var det over.
En time i helvete, resten av dagen i glede.

Sirkeltrening.


Jeg er ikke glad i å trene, men jeg er glad for at jeg har begynt og trent!

søndag 2. februar 2014

Dag 14

Ok, jeg innrømmer det. 
Jeg klarer ikke la være.
Jeg har syndet, smakt av syndens frukt, men uten å bli merkbart smartere.
Damn, altså.

Oreokake.

Det er så typisk.
Plutselig må alle ha bursdag. Akkurat når jeg slanker meg. Jeg tenker de kunne ha utsatt det. Er det for mye forlangt?

Hei, alle sammen - jeg skal ned i vekt. Legg alle utskeielser på is. 
Utsett, avlys, slett.

Et deilig stykke, ca 50 himmelske gram med ren og pur faenskap.
Sinnsvak i gjerningsøyeblikket. 





lørdag 1. februar 2014

Dag 13


Fatburner.
For et grusomt, men beskrivende, navn på en aerobiclignende treningsform.
Hvorfor må det være så vondt å brenne fett? Å lagre fett er godt, men å bli kvitt gjør så innmarri vondt.
En time Fatburner med Spenstige Solveig, aka PT, nok en gang i førersetet.
Salen fyllt av ivrige, muskuløse hoppeglade Gurier. 
Ja, bortsett fra hun som stod bakerst, bak stolpen. Hun som hverken var spenstig eller muskuløs, men nervøs og urolig. Hun som heiv kraftig etter pusten under oppvarmingslåten.

Etter 10 min sjekket jeg klokka, i smug. Inni meg skrek jeg. 50 min igjen!
Jeg sjekket også klokka etter 20,25,26,29,31,32,35,42,og 45 minutt.
Det var uutholdelig. 
Heldigvis har jeg en viss stolthet, og derfor, uansett hva som skjer, kommer jeg aldri til å gi opp og gå. Det kommer aldri til å skje. De siste kneløftene virket mer som tåløft, og under den flashdance sangen, der vi skulle danse som hun dama i flashdance,  og springe fort på stedet hvil, klarte jeg ikke løfte bena fra underlaget. Men jeg ga meg ikke.
Jeg gjennomførte!

Etterpå, jobb.
Første dag på jobb etter svangerskapspermisjon . Ingen ytterligere kommentar utover det. 
Jeg satt å gjespa heftig fra klokka 16 og utover. Fatburner'n har virkelig tatt på.

Nå er det Sushi, og så natta!