søndag 26. oktober 2014

There aint no Kur - there aint no kur - there aint no kur for løv.....

Egentlig burde jeg ha skrevet et blogg-innlegg i går, og forrige går, forrige-før-forrige går. 
Men jeg gjorde ikke det.

Unnskyldninger vil florere.

Jeg hadde en ide om at jeg bare skulle vise uken i bilder, og ikke ord.
Bilder lyver ikke, og ikke kommer de med unnskyldninger heller.
Derfor var det best å la det være.

Jeg prøver med ord.

Det har vært ei skikkelig dritt-uke.
Jeg har begynt på en ny diett, eller kur, om du vil.
Det er ikke-spis-noe-av-det-du-har-lyst-på-Fuck-livskvalitet-så-lenge-kiloene-renner-av-og-spis-nøtter-kuren.

Den fungerer bra. Mest trolig.
Jeg er sur.
Surhet er en sann indikasjon på at noe fungerer. Jeg er pottesur, derfor kan man med stor sannsynlighet anta at kuren fungerer som fjell.
Helvete varer i 6 uker, dvs, kjapt regnet, at det er 5 uker igjen til nøttene har bekjempet fettcellene mine, eller blitt beseiret.
Jeg drømmer om Pepsi Max.
Jeg har vært på Pepsi Max kjøret, men nå er det over.
Nok en glede har blitt frarøvet mitt etterhvert så stusselige liv.
Men, nøtter, det får jeg.

Torsdag var det veiing.
2,7 kg smult er borte fra min fagre kropp.
Mulig var det 2,7 kg med greske herligheter og andre rester fra Kreta-ferien som sa takk for seg. De er uansett borte.
Og jeg er back on track.

Denne uken har stått i Zumbaens tegn.
I går var jeg med på 2-timers Zumbathon. Akkurat det kjenner jeg at jeg ikke er helt klar for å fortelle om.
Jeg har lyst til å kalle det et overgrep, en voldtekt av det punktet i hjernen som innehar senteret for skam og verdighet, for min del, men jeg gjør ikke det. Jeg kaller det heller å tøye grenser. 
Strikken var trukket rimelig langt i går klokka 12.
Men jeg kom meg levende igjennom, selv uten verdighet.

I morra begynner en ny uke.
Jeg skal stort sett tilbringe uken på hotell og på kurs, så dette kan bli interessant, eller bare veldig, veldig trist.

Uken i bilder:









Sur, sulten kvinne søker humor med sjokoladetrekk.
PS; Nøtter uønsket

torsdag 16. oktober 2014

Når katten er borte.....

.....danser selv de late musene på bordet. Det vil si kanskje ikke danser akkurat, mer vugger stille fra side til side.

Sadistiske Suzy er på ferie.
Det siste jeg gjorde tirsdag kveld, etter hun hadde knekt meg psykisk med zumba, var og love på tro og ære at jeg skulle kjøre intervall på mølle torsdag.

Jada - mølle meg opp i ......granskauen.

I min jakt på unnskyldninger, ja, for den dagen jeg må stå til rette for mine valg kommer, har jeg fundert ut dagligdagse oppgaver som muligens kan tilsvare energibruken til 42 min. mølle.
Det er et langt skudd, halvblindt, men verdt et forsøk. Her griper man halmstrå med begge hender.

Here goes;
Kan 42 min mølle være lik;
- skifte 4 bæsjebleier på sta gjøre-selv-ettåring.
- gå frem og tilbake til barneskolen, mens man holder en bok - 2 ganger.
-brette 10 tonn med klær
-vaske 10 tonn med klær
- bake rundstykker 
- se "torsdag kveld fra Nydalen"
-være med datter på piano og klarinett spilling.
-være med sønn og datter på jujutsi
-lete 40 ganger etter minstens smokk.
-gå på butikken å kjøpe bananer

Jeg vet hva Sadistiske Suzy kommer til å si, derfor skalker jeg dører og vinduer en stund, og holder meg offline.

Unnskyld.

Kvinne uten sjølvdisiplin søker ryggrad, pågangsmot og et spark i rompa.




tirsdag 14. oktober 2014

I'm on fire

Ny dag - nye pinsler.
Jeg frister nok en gang skjebnen - og lever i håpet om at jeg en dag skal bli en Zumba-babe, eller kanskje ikke håpet, mer fascinasjonen, jeg lever for fascinasjonen om at jeg engang skal bli, eller dvs, - det er en løgn, jeg har egentlig hverken et håp eller ønske, men fascinert, det er jeg, av de andre.
Damer som uten blygsel, uten analysering, vrikker og rister, som om det er ingen morgendag.

På en skala fra 1 til 10, i kleinhet, gir jeg dagens økt en klar 10.
Instruktør, Hot-And-Ass-Shaking-Mama, briljerte med brilliant pupp og ass-Shake. 

Kleinheten nådde uante høyder, med overnevntes geniale påfunn om Zumba-battle. Noe som fremstod som så traumatisk at jeg nesten ikke orker å nevne det.
Men jeg må.

Hva er så Zumba-battle?

Man tar et 30-talls damer i latino-modus, deler opp i to grupper, for så og la dem pupperiste annenhver gang, mot hverandre, gjerne med brunstige tilrop.

All ære til de 29 som ikke hadde noe problemer med å utføre øvelsen.
Skamplett på den trettiende som stivnet, låste seg, og holdt seg for øynene.
Nevner ingen navn.
Skammen er for tung å bære.
Zumba-battle er ikke for alle.
Zumba er ikke for alle.

Nå skal jeg lulle meg inn i fortrengingens trygge hule, og glemme alt, viske det ut, så jeg kan være klar for neste zumba-økt.



Tapper zumbaist søker dyp og varm hule og grave seg ned i.


fredag 10. oktober 2014

Siste dag i Høstferien

Mens noen bruker høstferien til ferie, bruker jeg høstferien til ferie, - og litt trening.
Jeg, som er relativt blond når det gjelder trening, hadde sagt meg enig i, dvs jeg ble ikke egentlig spurt, bare påmeldt, - til en time Spinning m/styrke.

I mitt hode, blondt, så jeg for meg litt lett sykling med lette manualer, til å løfte litt rolig opp og ned.
Særlig.
Uforutsigbare Unni kjører på.
30 min hardkjør på sykkel, for så 30 min styrketrening, med blodsmak i munnen.
Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg døde litt der jeg lå lett anstrengt oppå stepkassa.
Jeg døde egentlig ganske mye.
Alle de andre overlevde.

Før og etter:



Hvor er livsgnisten? Borte?

En dag skal jeg fortelle om den gangen jeg nesten ble tjukkas-kjendis.



tirsdag 7. oktober 2014

Dagen derpå.....

Snørr O'rama.
Det er sånn det har vært.
Jeg har vært syk, - igjen.
Skippertreninga som det oste ambisjoner og tiltakslyst av ble brått landsatt, dvs sidesatt, og både tiltaket og ambisjonen forsvant. 
Tilbake satt en kvinne i midten av tredveåra, å, jada - fremdeles midten, med en pepsimax i den ene hånda og en snickers-is i den andre.
Glemt var kalorier, karbo, proto og 
vekt-o.

Syk kvinne søker usunn trøst.
Billettmerket; Noe å putte i munnen.

Jeg var jo i gang med noe. Jeg vil ikke gå så langt å kalle det noe sportslig, men noe, noe var det.

Se bare her;


Grasiøse og lettbent svinger jeg meg opp i denne, hva skal man kalle den, en styrkorama av en arm-henge-maskin.



Se musklene spille i de veltrente overarmene. Lårene.


Se energien, driven og positivismen.
Sadistiske Suzy burde takke meg for at hun får lov til å omgåes dette fyrverkeri av et menneske.
Hun er heldig. Hun har mye å jobbe med.

Jeg er ambisiøs, en sjelden gang. Som sagt tidligere; alt er enkelt kvelden før. Når dagen kommer og man skal til pers; anger, sørgmodighet og bitterhet.
Som forrige fredag. Jeg meldte meg på spinning lørdag morgen. Det var selvsagt.
Jeg la spinning i potten, og høynet med en sykkeltur hjem etterpå. No sweat. 
Lørdag morgen, hva gjør jeg. Jeg melder meg av, trekker dyna over hodet og fortrenger.

Altså, fredag kveld:

Lørdag morgen:

Det er en sykdom. Det vil si; det er dette som er problemet. Jeg eier ikke viljestyrke. Jeg er ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket. 
Noen ganger, noen få ganger, syns jeg oppriktig synd på deg, Sadistiske Suzy. Det er litt av en jobb du har tatt på deg.

I dag har jeg trent styrke. Jeg trente til krampa tok meg. Latterkrampa.

Noen ganger føler jeg meg som super-Mario. Ikke fordi jeg er så super, men fordi jeg må gjøre så mye rart og forsere så mange hinder i livet mitt, for å komme meg videre. Ofte mislykkes jeg, og må starte på nytt. Samme hinder, på nytt, og på nytt og på nytt.
En sjelden gang lykkes jeg, og premien er  et nytt brett, nye hindringer.

Det kalles et liv det her :)

Frisk kvinne søker pittesmå utfordringer!