fredag 31. januar 2014

Dag 12

Styrketrening på tapetet.
10 minutter i helvete gjorde at hatfokus ble flyttet fra mølle til stepmaskin.
10 minutter i lidelse. 
Hadde ikke Queen of energy, aka PT, holdt meg energisk i ørene, hadde jeg kasta inn håndkleet ( mitt fancye microfiberhåndkle) etter ett minutt. 

Før det, vekter i bøtter og spann. I tillegg til en gammel bekjent, kettlebellen. Siste gang vi møtes var ikke hyggelig. 
Det vil si; det var hyggelig helt til det ikke var det lenger. Når man i en alder av 38 må ha hjelp til å tørke seg i rompa er det ikke spesielt hyggelig.
Eller hva vet vel jeg. For noen er det sikkert oppskriften på lørdagskos, men for meg; nei, takk!


Denne gangen ble kettlebellen brukt til knebøy. I mitt hode var mine knebøy ganske dype. 
Bilder, tatt av Plagsomme Pippi, aka PT, viser sjokkerende nok noe helt annet. Nå lurer jeg på om jeg egentlig bøyde knærne overhodet?!



En annen ting jeg la merke til på bildene var at den grønne singletten egner seg dårlig til trening. Makan til usømmelig bekledning. Skjerpings!!
Mulig noen trenger et puppeløft?!  
Sliten,nå......!


Trening: check
Diett: check

Proteindrikk, omelett, proteinbrød, kylling og tomatspyd, og skyr.
Kjenner jeg er godterisyk og har derfor gått bananas på helsekostbutikken (Funksjonell mat)
Det blir kesam og blåbær til kvelds.
Juhuuu.
I morra blir det sjokoladefudge!!


torsdag 30. januar 2014

Dag 11

Zumba-Party baby.....!

Nok en gang drister jeg meg ut i myra, og lar den manglende 
impulskontrollen overstyre fornuften.
Mye er en god ide, kvelden før.
Det meste kjennes ut som en dårlig ide like før, og ihvertfall under.

Man kan si mye om meg, men zumbababe kommer jeg aldri til å bli. 
Eneste grunn til at ikke jeg brøt ut i hysterisk panisk krampelatter var at jeg var blandt fremmede. Jeg boblet ikke over av hån mot de andre. Nei, de både bootie og boobie shaket som om de ikke hadde gjort annet. De danset og hoppet, klappet og jodlet uanstrengt, som om det var det naturligste i verden, og det er det sikkert også, for dem. 

Det er ikke deg, det er meg...!

Jeg er ikke helt der.
Jeg er stiv som en stokk. Totalt ute av stand til å shake en muskel, på frivillig basis. Muligens for at jeg for det meste består av fett, noe som igjen egentlig skulle gi gode forutsetninger for shaking, eller ihvertfall dissing.

Men jeg gjorde så godt jeg kunne, helt bakerst, bak søylen min.

Når hot-zumba-mama, aka instruktør, PT og tidligere nevnte Queens of Bars,spillte opp til siste dans, var jeg sikkert den gladeste, slitneste, rødeste og mest sengeferdige, av de 16 oppmøtte.

Zumba: check
Diett: check

I morgen er det på nytt styrketrening med   
PT, hvis jeg fremdeles lever.

Hvorfor høres alle navnene på de forskjellige zumba-dansestilene ut som desserter?

Illustrasjon; fremdeles rød tomat en halv time etter, og se jeg har dansa til et blodkar sprakk.





mandag 27. januar 2014

Dag 8

Jeg tenker at isteden for pole-dancer så skal jeg bli slynge-dancer.
I en sexy sirkusdrakt skal jeg slynge meg i slyngene.
Er slynge-dance oppfunnet?
Hvis ikke tar jeg patent på det her og nå.

For det var nettopp sexy jeg følte meg da slyngene stod for tur på mitt lokale treningssenter.
Noen er tøff i pyjamas, andre sexy i slynge. Not.
Mer som en middelaldrende mann med pornobart, midt i griskaillalderen.
Pustende og pesende. Stønnende og siklende.
Men jeg er glad for alt så lenge jeg slipper mølle.

Dagens bekreftelse på hvor dårlig stelt det er med maskineriet.
Hvor lenge bruker du på å legge deg helt ned, og reise deg opp igjen,10 ganger?
Jeg bruker nærmere 2 og et halvt minutt, og de minuttene var lange.

Fornøyd med dagens innsats avsluttet jeg dagen med å gå ned alle bakkene der jeg bor.
Tommel opp!!

Helg - Dag 6 &7

25.og 26. Januar.

Hva gjør man i byen når man ikke kan spise??
Jeg er ikke så god på planlegging. Jeg er av den oppfattelse at alt ordner seg, sånn i utgangspunktet. Ikke noe stress. Helt til det plutselig blir mye stress og uorden, eller helst i motsatt rekkefølge.

Lys til sinns dro lillegutt og mamma til byen for å shoppe. Mammas hadde fortært proteinshake til frokost og omelett til lunch. Følte seg mett, og trygg, og god. Altså godt rystet til storbyens fristelser.
Tryggheten varte helt til vi kom til byen. Da skrek magen etter Ostesmørbrød på Jordbærpikene, burger på Blåbær, kinamat på Asian House.
Og der var jeg helt alene i verden. Ja, foruten lillegutt da, men ettersom han sikkert er med på alt unntatt selvmord, så var det ikke mye hjelp i han.
Dette er nesten som da jeg slutta å røyke. Jeg var storrøyker, og røyka 20 glatt, med henda på ryggen, annenhvertime. Jeg hadde røykefingre, røykehud og røykånde, og så rimelig innrøkt ut.
Men poenget, og være alene. Da jeg slutta å røyke stolte jeg så lite på meg selv, at jeg kunne ikke la meg selv være alene med meg selv. Jeg er både smart og lettlurt, og lurer meg selv kjapt ut på glattisen. Jeg, personlig, stoler ikke en tøddel på meg selv. Jeg er altfor smart, og alt for lettlurt. I tillegg dårlig impulskontroll, njaaa, ikke den beste kombinasjonen.
Derfor - alene - ikke det beste utgangspunktet.

Heldigvis, for meg, var hjernen min ganske opptatt med å tenke på den sjokoladefudgen jeg skulle lage  når jeg kom hjem. Hvis ikke den hadde vært det hadde jeg vært i skuld-og-skam-land enda.

Strategi: nei
Sulten : ja.
Medbrakt mat : nei.
Krise: ja

Så hva gjør man da, strandet i storbyen, fristelser på alle hjørner, alene med bedragerske seg selv, og en liten medsammensvoren?
Man velger seg ut den minst fristende kafeen, kjøper en rundstykke med ost til lillemann, og selv seppler man på en cola zero.
 ( Når jeg skrev zero rettet stavekontrollen det til steroider. Er det et tegn?)

Jeg er så innmari lur.

Sjokoladefudge.
Etter tips fra tidligere omtalte Queen of Bars, aka PT, gikk jeg inn på Bakekonas nettsider. Og der, de nydeligsts snacks. Snacks man kan spise til og med når man er på diett.
Sjokoladefudgen skulle bli min.
Første jeg gjorde da jeg kom til storbyen var å oppspore den nærmeste helsekosthandelen. Kakemix fra Funksjonell mat. Jeg betalte med vann i munn, og skjelvne knær. Kunne ikke vente med å smake.
Senere på kvelden, da det ble dags, vill i blikket dro jeg opp den greske yoghurten og den elskede kakemixen. Knust, da jeg så at jeg hadde kjøpt den uten sjokolade.
Damn, var ordet. Det mest beskrivende ordet.
Det er dietten sin feil.
Diett suger.

Søndag var jeg i nonstop og kakehelvete, men stod den av, og kom ut velberget på den andre siden, men dessverre med en pølse i hånda.
Spist er spist!

Når jeg bæsjer lukter det fjøs.






søndag 26. januar 2014

Dag 5

Fredag 24.januar

Våknet opp og kunne røre meg fritt. Jeg tenkte; er jeg i form nå?
Illusjonen brast kraftig noen timer senere, svettende, pustende og stønnende over mølla.

Nei, jeg er ikke i form!!!

Når blir jeg i form?
Tar det 2 uker, 1 mnd, 1 år, et liv??

Trening er ferskvare, hørte jeg engang noen sa.
Idioti.
Trening burde vært hermetiserbart.

Jeg er fremdeles ikke sulten. Selv om jeg snakker om trening i mat-termer.
Jeg er ikke sulten, jeg er ikke sulten.
Jeg har lyst på godteri og brus og pottis.

Pust ut, pust med magen.
Med triste øyne tar jeg frem en boks vaniljekesam.
Men tristheten varer ikke lenge.
Egentlig var jeg ikke trist heller.
Jeg prøver bare å være litt dramatisk.
Det er jo ikke morsomt å lese om alt går bra.
Folk vil ha brød og sirkus.
Her serveres kun proteinbrød, sirkus skal vi nok fikse, etterhvert.

Men altså, det går bra, nesten for bra.
Jeg vet det vil smelle.
Når smeller det?

(Dette innlegget skulle vært illustrert av illustrasjoner av brød og sirkus. Telefonen min har ikke lyst til det, derfor blir det ikke noe av. Forestill deg istedet meg, først med triste øyne, så blide, for det var jo bare tull. I ene hånden har jeg en brødskive, proteinbrød, i den andre hånda en lærpisk som geileder en elefant. Ser du det for deg? Det klarer ikke jeg!)

torsdag 23. januar 2014

Dag 4

Ting føles bedre.
Kroppen føles bedre.
Jeg tar sink, magnesium og dobbel dose tran.
Hvis jeg putter dem i en skål kan det se ut som smågodt.

Jeg kan røre meg.
Jeg går meg en liten tur med litjguten.
Det føles ikke så verst.
Selvfølgelig.
Jeg har tro på at det går over.
Jeg er blid.



Dag 3

22.Januar

Damn - hva har jeg gitt meg ut på.
Kroppen er stokk stiv. Det er ingen plass det ikke gjør vondt.

Jeg er så stiv at jeg ikke engang er sulten.
Jeg tar meg en dupp på sofaen, og sover i 3 timer.
Dette er en kropp som virkelig trenger å få trent seg.
Total utslitelse etter 2 dager med trening.

Sur er jeg også.
Mulige sukkerabstinenser.
Mannen i huset disker opp med deilig omelett med kylling, og jeg blir blid igjen.
Så blid at jeg faktisk bestemmer meg for å skrive blogg.
Det gjør jeg - og her er den.

Jeg tror ikke den blir så festlig.
Jeg tenker den kommer til å bli litt sånn halvsur.

Jeg har en innrømmelse.
Jeg har ikke trent i dag. Ikke rørt en muskel.
Unnskyld.
Jeg gadd ikke gå ned trappa.
Jeg tror ikke jeg har klart det heller.
Sånn er det.

Men jeg har spist sunt.

Dag 2

21.januar

Lagt er lagt, tenkte jeg idet vekkerklokka ringte og det var på tide å tusle seg inn på badet. Kroppen ville ikke lystre, og belønnet ethvert forsøk på rørelse med intense smerter i lår og armer.
Tuslinga ble byttet ut med en slags rulle, noen stønn og intens banning.
Doturen var risikosport, idet jeg måtte slippe meg ned, i fritt fall, fra en del meters høyde. For ikke å snakke om å komme seg opp igjen.

Takk for det!

Man kjenner at man lever!!

Men ellers går det greit.
Det vil si det gikk ganske greit helt frem til klokka 10.
Jeg hadde selvfølgelig meldt meg på gruppetime med Corebar.
Det har jeg og vært med på før, i ett tidligere liv.
Jeg synes gruppetimer er ganske allrighte.
Jeg stiller meg helt bakerst, bak en søyle, og dasser med, litt i mitt eget tempo. Jeg eier ikke en flik av spore til koordinasjon, snubler og stønner, med tunga konsentrert i munnviken, men det bruker ikke gjøre noe.
De 10 damene foran meg har koordinasjon og spenst for oss alle.

Det må være karma.

Det hadde seg slik at akkurat denne dagen var det bare jeg som hadde tenkt å trene Corebar.
Fjær i hatten for meg, og dolkestøt i ryggen på latsabbene.
Men da var det det poenget med usynlighet og gjømme seg bak en stolpe borte.
Man blir ikke mer synlig enn når man er ALENE på gruppetime.
Manglende evne til koordinasjon og haltende rytmesans, det vises når man trimmer med Queen of Bars, ALENE.
Queen of Bars, aka instruktør, aka personlig trener har sikkert sjelden danset foran en mer utrent og ukoordinert person. Jeg er sånn at hvis jeg skal stå på en fot sammen med andre, gjør det oppgaven mye verre om de andre er ustøe. Og holde takten sammen meg må være totalt umulig. Det er faktisk en grunn til at jeg ikke danser.

Trøsten er at forbedringspotensialet er stort.
Det har vært verre om kunne sagt at; Nei, her kan man ingenting gjøre. I mitt tilfelle; Jo, her kan det bare bli bedre.
Klapp på skulderen til meg, dag 2 med trening, check.
Diett går bra -check-
Livet smiler, i hvert fall fra halsen og opp.
Resten av kroppen er for tiden uten forbindelse.

Hva har jeg lært så langt??

1. Trening gjør overaskende vondere enn jeg husket
2. Det er litt kleint å være alene på gruppetime
3. Det går helt fint å gå på diett i 2 dager.
4. Skyr er genialt å spise.


onsdag 22. januar 2014

Dag 1

20.januar

Den endelige dagen.
Første dagen i resten av mitt spreke liv.
Første treningsdag, første diettdag.

Nye sko får meg ikke til å løfte tyngre eller holde ut lengre på mølla.

Sjokk og vantro. 5min mølle. De lengste 5 minuttene i mitt liv.
Jeg mener jeg husker det var lettere å føde mitt 3dje barn. Det var det sikkert også, siden jeg heller ikke har hatt selvdisiplin nok til å knipe nevneverdig. Fremdeles ikke. Jeg mener det er jo bare 1 år siden han kom ut. Man rekker ikke knipe mye på den tiden. Serr!!

Etter styrketrening og 5 min gange på mølle er jeg gåen.
Nok et skudd for baugen. Dette er verre enn hva jeg hadde trodd. Ikke det å trene, men at det er så innmarri tungt.

Diett; 1700 kalorier.

Vi handler.
Lange blikk mot de forbudtes dal. Hyller bugnende med fristende sjokolader og chips i alle fasonger og størrelser.
Jeg holder meg hard.
Handler inn ingredienser til proteinbrød og vaniljekesam med blåbær. Gulrøtter, kylling og fisk.
Står som en Queen av sunnhet i kassa, mens de andre kundene hastig putter sjokkis og drops skamfullt ned i posene.
Jeg har gått fra ¨være Queen of Junk til Queen of.......noe som egentlig skulle rime på junk, men ettersom jeg ikke kom på noe rimord nøyer jeg meg med, Hunk. Jeg har jo en utrolig kjekk mann, så det får bare være sånn , og selvfølgelig helt off topic.

Illustrasjoner; Sunn handlekurv og Vaniljekesam med Blåbær.


 
 

 
 
 

 


 

Ståa, starten eller Let the Games Begin........

Sånn er ståa, starten på hele det fordømte prosjektet jeg sikkert kommer til å hate mer enn Olav eller Trelle, eller hva de nå het, hatet, den gang svartedauen eller pesten forsuret miljøet for alle. Ståa, starten, slutten.
Velkommen til Ground Zero.

Her er jeg.
Tjukkesmukka, fordi jeg har troen på at under lagene med fett, skjuler det seg en gaselle som venter på strutte, eller i hvert fall en helt allright og alminnelig slank person, som skulle tatt seg i tak for lenge siden. Hun skulle rett og slett tatt seg i nakken, og på god gammeldags måte tatt seg skikkelig sammen.
Det har hun ikke.
Hvorfor hun ikke bare har gjort det vites ikke. Mulig det er en kombinasjon av dårlig impulskontroll, mangel på ambisjoner, null selvdisiplin, dårlig tid, latskap, gamle joggesko, mye vind, deilig sofa eller en annen glimrende og heldekkende grunn.
Det er jeg sikker på.

Nå er starten.
Jeg har etter 5 Grete Rohde kurer, 3 fødsler, 2 suppekurer og et hav av nutrilettbarer innsett at jeg klarer ikke ta meg sammen på den måten. Det er umulig for meg.
Derfor har jeg gått til det skritt å kjøpe meg en personlig trener. Jeg har gitt henne all makt og fri til å gjøre alt hun vil med meg, innenfor sømmelighetens grenser selvsagt. Jeg skal være hennes trofaste tjener, og trene og spise det hun gir meg beskjed om.
Jeg har umyndiggjort meg selv, og innsett at noen gang kan man ikke ha kontrollen selv.

Kravet mitt; Jeg skal ned i vekt, og i utgangen av sommeren 2014 skal 30kg være gesvunden, gefahren.
Det er starten, begynnelsen og fortsettelsen.
Videre tør jeg ikke tenke, ikke ennå.

Her er de stygge tallene;

Tjukkesmukka

17. januar
130,6 kg
Fettprosent på over 52
Fysiologisk alder på 51
BMI 52

Joggeskoene er innkjøpt.
Sånn ting til Iphone rundt armen i, og nytt headsett kjøpt.
9000 er betalt til personlig trener.
Jeg er klar, men ikke klar over, hva jeg har satt i gang.
Dette blir tøft.

Let the Games Begin.