onsdag 30. april 2014

Dag 102

Oh my God.
Hvis jeg kan si det.
Jeg har passert dag 100 av mitt eget personlige mareritt.
Men jeg lever.
Jeg kjenner at jeg lever.

Jeg har blitt mer energisk, mer utholdende, mindre trøtt.
Jeg startet med 3 min på mølle, nå klarer jeg 42 min.

Men, - jeg kan fortsatt ikke sykle.

Sadistiske Suzy er tilbake i sitt rette sadistiske element. Hun har lånt lokaler hos et annet lokalt treningssenter, og er klar for nye pinelser.
Jeg testa de nye fasilitetene mandag, og det var greit nok det.
Jeg bryr meg ikke om hvor tungt jeg løfter, så lenge timen går fort, og jeg kan dra hjem og slappe av.

Treninga går bra, dietten går lukt til helvete.
Men jeg fortsetter å svømme.


Mer Ostekake.
Oppskrift Bakekona


torsdag 24. april 2014

Dag 80-96

Oj, sløvheten seig inn, og brått ble det slutt  - på skriving.
Ensformigheten over å skrive om zumba, corebar, spinning og intervall ble overveldende, og dermed ble det slutt på rapportering.

Det har skjedd en del.

Min PT, Sadistiske Suzy, har forlatt torturkammerset, for godt.
Hun etterlater seg en haug med utbrente sjeler.
Jeg har mulighet for å følge med. Spørsmålet er egentlig om jeg vil være hennes eneste offer. Mulig hun kommer til å ta ut all sin energi på meg, istedenfor å fordele over flere.
Vil jeg meg selv så vondt??

Ja, jeg vil vel egentlig det.
Jeg er hjernevasket, og følger i tykt og forhåpentligvis også i tynt.

Jeg har vært overveldet, sløvet, men det vil ikke si at jeg ikke har trent.
Jeg har faktisk vært flink.
Både til trening og uteaktiviteter med barna.

Da mitt kjære søskenbarn omkom i snøskred-ulykke i påska, nådde trøstespisinga et høydepunkt, men nå har jeg forsåvidt hentet meg inn igjen, håper jeg.

Det går mest i intervall på mølle.
Endel av timene jeg fulgte sammen Sadistiske Suzy er nå ikke like interessante.

Det er nå 2 mnd til jenterittet, jeg kan fortsatt ikke sykle.
Panikken ulmer, men jeg fortrenger, fortrenger.
Det er det jeg er god på.

Hadde man forbrent kalorier ved fortrenging så hadde jeg vært bare smukka.
Det er tydeligvis ingen kalorier å hente.
Det suger.

Kl 8.30 i morrest intervallet jeg.



Illustrasjon av vaniljekesam med jordbær og blåbær. 
Kveldsmat for snavvelsyke husmødre.

Øhh, egentlig ingen kommentar unntatt; Unnskyld, jeg gjør så godt jeg kan, men jeg er et svakt, svakt stakkars menneske, uten viljestyrke......


Sjokoladekrem laget av avokado og kakao.
Oppskrift www.bakekona.no


Tur til Navnetreeet, Malvikmarka. Jeg bærer lillemann, på 9kg, opp og ned, 3,5 km, og er rimelig fornøyd med det.


Faktisk eneste på trening påskeaften, 1/2 påskeaften morgen. 
Galskap

Ostekake, etter oppskrift fra www.bakekona.no
Helt fantastisk, og lite kalorier.
Det liker vi.

Sliten kvinne søker saftig hamburger.



lørdag 12. april 2014

Dag 79

PT med Militantiske-Maggie.
Sirkeltrening i Bootcamp-brakka.

Glad er jeg for at jeg ikke er tjenestepliktig.

Med "Eye of the Tiger" over anlegget ble settinga ganske Rockyish. Jeg som underdog'n, som trener seg opp fra intet.
Eller kanskje ikke. Det ble for lite tauhopping, men ellers heelt likt.

Bare se illustrasjoner.
Filmatisering rett rundt hjørnet.





mandag 7. april 2014

Dag 78

Pangstart på dagen.
Entret treningsstudioet allerede kl 8.30.
I dag med en alliert treningskompaniong.
40 min intervall med utvalgt yndlingsmusikk på øret.
Deilig å gjøre seg ferdig med skiten tidligst mulig.
Resten av dagen blir viet til pimping av hus og jobb.

Akkurat i dag, ja, bare akkurat i dag, kjennes det så godt å være i stand til å trene. 
Jeg trener ikke for å bli yngre, men for å bli gamlere.
Akkurat nå føles det ut som jeg har kjøpt meg noen ekstra dager.
Det betyr ikke at jeg ikke er sliten


Unner ikke du denne slitne kvinnen et par ekstra dager??

søndag 6. april 2014

Dag 77

Jeg har de siste månedene gjentatt stadig vekk, både høyt og lavt, at Sadistiske Suzy kommer til å ta livet av meg en dag. Fredag da hun tvang meg til å sykle i bakker jeg ikke klarer, trodde jeg jeg skulle dø.
 
Nå er jeg ikke så sikker på at det er hun som kommer til å ta meg av dage.
Det er mulig jeg klarer det selv.

I dag, optimistisk og naiv, fant jeg ut at jeg skulle sykle til trening. 
3,5 km dit, 40 min intervall på mølle, og deretter 3,5 km tilbake.
Easy Peasy??

Sykling til trening gikk greit. Intervall på mølle var akkurat som den pleide, innenfor de sonene jeg skulle, og litt ekstra på siste drag.
Helt pumpa.
Det var da jeg kom på at jeg også skulle sykle hjem.
Beina var som gele da jeg satte meg på sykkelen. Og det gikk bra, en stund, helt til det ikke gikk bra lenger.
Boms, og så i nest siste lange, lange, slakke motbakke ble det tomt.
Helt tomt.
Det var ingenting igjen.
Det var så vidt jeg klarte å gå opp.
Nesten på gråten vandret jeg med sykkelen, og visste at enda var den verste bakken igjen. Jeg trillet sakte ned den siste helningen, noen smågutter ropte 'oi, for en fart' etter meg. Hadde jeg hatt krefter igjen hadde jeg rukket finger til dem og blitt ukas nabo. Heldigvis hadde jeg ingen krefter til å løfte hånda.
Skrekk og Gru.
Det er slitsomt å trene.
Nå sofa og latskap.



Ville du ikke gitt denne kvinnen, nesten på gråten, og hennes sykkel, haik hjem??

Dag 76

Spinning med Elleville - Elvira kl. 09.
Angret, angret, angret.
Mest fordi jeg var så trøtt.

Men det var først da jeg satte rompa på setet jeg virkelig kjente på hva anger egentlig er.
Det var så inni granskauen vondt.
Gårsdagens sykkeltur hadde tydeligvis satt sine spor.
Etter 20 min in pain, ble rumpa så nummen at jeg mista kontakten, og godt var det.

45 min på sykkel, resten av dagen pur og ren latskap.



lørdag 5. april 2014

Dag 74 og 75

Torsdag 
Spinning med Spinnville-Synne.
Opp og ned, ned og opp.
Opp - opp - opp.
Høpp- høpp - høpp.
Til blodsmaken lurer.
Melkesyra tar overhånd, t-skjorta ligger i en ball under puppene, pulsen er på rødt og spinningskoene skviser tærne, akkurat litt for mye.
Akkurat passe sliten.
Akkurat passe fornøyd.

Fredag
Jeg har aldri vært nærmere ondskap satt i system.
Tjukkesmukka, du flyr for nære sola, akkurat som Ikaros, som svidde vingen. 
Dette er galskap.
Ondskap.
Sadistiske Suzy troppet opp i fullt sykkelutstyr, og forlangte at jeg skulle hive meg på sykkelen.
Jeg presiserer igjen; jeg kan ikke sykle.
Sadistiske Suzy tenker at det er noe jeg finner på, og tvinger meg avgårde.
Traumatisk opplevelse.
Fra start til slutt.
15 km med dødsangst.
Man får trimmet hjertepumpa da.
Det er sånn man kjenner at man lever.
Og lever det gjør jeg, selv om det så stygt ut en periode.
Jeg døde uansett litt inni meg da jeg måtte prøve 20 ganger på å bakkestarte på sykkel, i en bakke med 2% helning.

Jeg kan virkelig ikke sykle.

Er det et tankekors at jeg skal sykle Jenterittet om 2 mnd?
Er det Spinnvillt??