tirsdag 28. mars 2017

Det finnes alternative sannheter..

..også i mitt liv.
Eller kanskje nettopp i mitt liv.
Dette blogginnlegget har jeg lenge hatt i magen, og hør blogginnlegg, - ikke baby - jeg sa blogginnlegg.

Jeg har tenkt, og jeg har et ønske om å skildre sannheten.
Men den sitter langt inne.
Bloggen har blitt min samvittighet.
Min gode samvittighet.

Alle vet at når jeg skriver har jeg enten; trent eller hatt en god grunn for å ikke gjøre det.
Jeg ønsker også fortelle om når jeg ikke har.
Det vil si; jeg ønsker egentlig ikke fortelle om det.
Men jeg tenker at om denne bloggen skal være realistisk, ja, da må jeg også kunne fortelle om det jeg skammer meg over, selv om jeg ikke vil.
Jeg vet ikke om jeg klarer.

For jeg har ikke trent,- på lenge.

Jeg føler at grunnene også er gode denne gangen.
Ikke vanntette akkurat, men greie.
Jeg kunne fortalt om sykdom; hos voksne og barn, jobbing, bursdager og generelt styr, men det er kanskje best å la være.
Dere vet hva det går i.

Jeg har rett og slett ikke orket, giddet, maktet, eller samlet nok krefter til å motivere meg til å løfte en finger. Jeg er kaputt.
Tålmodige Torill har gitt opp, jeg har gitt opp.

Men dette er ikke enden.
Det vet jeg.
Jeg trenger bare litt tid.
Tid til å bli litt lettere - i mitt eget tempo - for meg selv.

Jeg har siden januar lagt til rette for et lettere liv.
Det har jeg klart bra.
Jeg har gått på et par solide smeller - men klamret meg fast og kommet tilbake.

12 kg sukker er borte.
Det er ikke så verst!?

Men det var denne forbaska treninga.
Jeg hater det.
Møkkmøkkmøkk

Unnskyld Sadistiske Suzy, - jeg lover å ta meg sammen..
.. jeg skal bare..skal bare..skal.


Treningsky 4-barnsmor søker alternative sannheter for lettere samvittighet.




torsdag 16. februar 2017

Den ultimate slankekur..

Jeg har funnet gull.
Jeg har fått bingo, strike og full jackpot.

Jeg er i ekstase.
Jeg har funnet løsningene på alle mine problemer, ihvertfall en del av dem.

Tenk at noe så vanskelig kan være så lett.

Aldri mer trening.
Aldri mer diett.

Aldri mer skyld og skam.

Jeg har funnet den ultimate slankekur.

Jeg har gått ned 3 kg på 3 dager.

Løsningen og dermed svaret på gåten er så enkel;

Du kjøper en pakke fisk på REMA.
Passer på at den går ut samme dag, og dermed er på tilbud.
Det lønner seg å være sparsommelig skal du se.

Du tilbereder så fisken på vanlig måte.
Spiser og koser deg i godt lag.
Du stusser kanskje litt over den slimete konsistensen, men det tenker fort at det er en del av pakka,

Så, - Wait for it - wait for it...

I nattens mulm og mørke våkner du av et buldrende brak.
Det er fisken som er på vei opp.
I ren Nemo-stil svømmer den til overflaten - og ikke bare 1 sjanse får Nemo til å nå friheten.
Nei, en 15-20 sjanser byr jeg på - såpass til menneske er jeg.

Det er en win-win situasjon.
Da jeg etter et døgn kommer til meg selv, i rørende fosterstilling i senga, tusler jeg inn på badet.
Tisser, - og så en tur på vekta.
Hva skuer mitt øye??
3 kg ned??

Det var det sannelig verdt.

Jeg anbefaler denne kuren på det sterkeste.
Rester av fisken kan sendes rekommandert ved forespørsel, og et gunstig mellomlegg.





Kvinne i feberfantasi søker folkevett, fornuft, immunforsvar og en lovnad om at hun aldri mer trenger spise torsk fra REMA.

mandag 23. januar 2017

Treningsklær..

..hvor finner man det, når man er på størrelse med en over gjennomsnittlig liten elefant?!
Det er ganske så umulig, skal jeg si deg.
Jeg skjønner tankegangen; det selges kanskje mindre treningsklær til fettberg. Jeg skjønner antagelsene.
 Glemt er det faktum at det er vi, fettbergene, som virkelig trenger godt treningstøy. Vi kan liksom ikke velge og vrake i magetopper og rompeshorts - når alt er i fri bevegelse. Vi trenger heldekkende, og støttende. Gode størrelser, til romslige kropper.
Pupper, lår og mager må boltres fast og stiftes lagvis sammen, for å holde seg der de i utgangspunktet var ment å være. De kan ikke slippes løs på samfunnet utemmet.
Utvalget er labert!

Hjelpsomme frender kommer alltid med hjelpsomme forslag. De vet alltid hvor man kan få kjøpt treningsklær i både L og XL.
Kjempestørrelser!
Passer L til små elefanter?

Kanskje i din verden?

Kan man bruke mangel på treningstøy som en unnskyldning for å ikke trene??
Sadistiske Suzy?
Kan man?

Romslig kvinne søker tights, unnskyldning og butikker for små elefanter.



Bilde lånt fra www.forskning.no

søndag 22. januar 2017

Uke 4. Hjernetrim..


Hjernetrim
..er også en form for trim.
Selv om jeg i tidligere innlegg skrev noe om at det var et sjeldent fenomen i mitt kranie, så skjer det.
En gang i blant.
I forrige uke var det mer hjernetrim enn annen trim, og det sier det meste.

Vår ringe bolig mottok den eminente gaven; omgangsyke.
Det vil si hjemme hos meg, og ikke på jobben:

- Ta litt spy og la det vandre, fra den ene til den andre, -syken er skjult, det sier seg selv. Nettopp nå er syken hos deg! Ser du jeg har fått den- ser du jeg har fått den - tralalalalalalala..!

Alle kjenner den!?

Hadde det engang vært jeg som hadde fått den!
Ett par dager over doskåla, uten matlyst, og med gram og kilo sprutende ut av alle åpninger, - hadde ikke vært å forakte. Det hadde blitt god uttelling.
Men, nei! Jeg slapp nok unna. Likevel ble det nok å gjøre med å hjelpe de andre rammede.
Nå tror jeg det er over.
Det ble nok ikke noe lettjent kilotap på meg denne gangen heller.

Jeg har hatt ei nokså slapp uke. Ikke bare pga av omgamgsyke, men også fordi jeg har vært litt slapp i kroppen. Ikke det at det ikke er kjent - men litt annen slapp en den vanlige.
Jeg har vært litt tom egentlig. Mulig det er kroppen som straffer meg - og prøver å lure meg til karbofest. Hjernen er det definitivt ikke. Der er det fremdeles ganske stille.
Jeg har begynt å jobbe igjen. Svangerskap og barselperiode er definitivt over - og det er litt vemodig. Ikke det at jeg fan av selve svangerskapet, men premien er forholsvis lukrativ og veldig varig.
Matmessig holder jeg koken - og har ikke latt meg lure - enda. Jeg strever på, og har ikke blitt noe blidere. 4 kg er av så langt - men som sagt tidligere - målet er ikke i sikte i det fjerne engang.
Jeg har ikke engang kjørt ut fra havna.

I dag har jeg lagt meg i selen, helt bokstavelig.
Jeg tok 12 knebøy, 5 roing og 3,5 armheving.
Man kan si jeg brukte litt mer tid på å henge opp slynga.
Det vil si: det er ikke helt sant.
Det var ikke jeg som satte den opp. Jeg satt i sofaen og så på; - og det brukte jeg lenger til på enn å faktisk trene i den.



Her skulle det være en kul video av meg i Jane Fonda string og pannebånd, - men jeg fikk det ikke til. 
I Stedet  - Visualiser - det er mye bedre.
Se det for dere. 
No Pain no Gain :)



Umotivert kvinne søker Guts, muskler, hjerne og Jane Fonda

tirsdag 17. januar 2017

uke 3 - Proteiner er min venn

Når man skal starte et nytt og lettere liv, må man gjøre drastiske omveltninger.
Det er dessverre ikke nok å bytte bamsemums med sjokkopops - eller Maarud med Kims.
Lett mat gir uten unntak tung stemning, hjemme hos meg.
Sukker og karbohydrater gjør meg glad og lykkelig.
Tanken på å leve uten sukker gjør meg deprimert.

Den 2.jan fikk sukkeret kroken på døra - igjen, og det har ikke fått komme inn, - selv hvor mye det har lokket og lurt.
Sukker er ut.
Karbohydrater er ut.

Proteiner er min venn.

Blir dere overbevist?
Jeg kjenner at jeg ikke er 100% overbevist, men jobber med saken, definitivt.

Derfor;
Nye mål - nye oppskrifter.

Jeg var så heldig å få oppskrift på proteinmuffins fra søskenbarnet mitt, takk Tina, - de var knallgode.


Alt som minner om usunt er godt, og ost er digg.
Oppskriften var sånn ca:

4 egg
2ss youghurt naturell/mager kesam
1/2 ts bakepulver
Litt ost på toppen
salt og pepper

Mine var det litt skinke, paprika, ananas og mais i.
Men opprinnelig var det kalkunpålegg, bacon og brokkoli.
Stekes i ovn på 200 grader 8-10 min.

Så enkle at til og med tjukkesmukka klarer å lage de uten hjelp.
Anbefales, Anbefales

fredag 13. januar 2017

Dag 5 - Bakdelene med å blogge..

..når man har PT, er at PT også leser blogg.
Når PT leser blogg kan det være smart å legge bånd på den totale ærligheten.

Så smart er ikke jeg.
Derfor var PT-timen i dag særdeles ubehagelig.
Hadde jeg spurt Hevngjerrige Helga om hun hevnet seg hadde hun blånektet - selvfølgelig. Hun nekter på alt.
Men jeg vet at de 10 min, hvor jeg på det høyeste var oppe i 193 i puls, var pur payback.
Innrøm det Fornektende Frida!
Du elsket det!

Jeg derimot - not so much.
Det var vondt, og jeg ble sur inni meg. Sur i musklene. Sur av sinn.
Jeg ble andpusten og jeg ble svett, og det liker jeg ikke.

Så hva har jeg lært?
Jeg har lært at det ikke lønner seg med ærlighet, oppriktighet og dårlig impulskontroll.
Ikke ihvertfall når du menger deg med en av verdens, sikkert mange, Sadistiske Suzyer.
Uheldigvis for meg lærer jeg sjelden av mine feil.



Ærlig kvinne uten impulskontroll søker diagnose og PT med sviktende kortidshukommelse.




torsdag 12. januar 2017

Dag 3/4 Fra tjukk til tjukk..

..burde kanskje denne bloggen hett.

Jeg startet dette prosjektet i jan 2014 - og se hvor langt jeg er kommet.
Ikke veldig langt.

Da jeg startet tenkte jeg; at bare man går "all in" - og tar seg sammen, da går det bra.
Hvor vanskelig kan det være liksom?
Hva?

Jeg startet med å kjøpe meg hjelp.
En vennlig og hjelpsom ekspert, som kunne bistå meg, og trøste meg, og si at nå var det best å slappe av.
Jeg fikk Sadistiske Suzy.
Jeg betaler henne for å pine meg.
Hva gjør det meg til?

Noen ganger prøver jeg å jukse til meg lettere vekter.  Hvem lurer jeg?
Jeg betaler faktisk Tålmodige Tonje for å få lov til å prøve å jukse meg til lettere vekter.
Det viser vel at det ligger en del ambivalens i ønsket mitt om å trene.
Jeg vil jo trene, inni meg.
Jeg liker bare ikke så godt å bli sliten. Ikke å bli svett og andpusten heller.
Jeg vil bli sunnere og sprekere, - men bare ikke i dag, liksom.

Jeg vil helst at det bare skal ordne seg. Sånn av seg selv.

For treningsenteret er jeg en gullgruve.
Tenk; jeg er hun som betaler masse spenn for å trene - men bare blir tjukkere.
Det er nesten tragisk.
Likevel har jeg bestemt meg for å fortsette.
Jeg fortsetter å svømme, som Nemo.
Jeg skal klare det, skal klare det, klare det.

I går trente jeg intervall på mølle. Jeg utsatte det hele dagen. Utsatte og utsatte. Jeg visste at jeg måtte. Jeg hadde lovet Kveker Kari at jeg skulle.  Klokken 23 gikk det opp for meg at tida begynte å renne fra meg. Jeg måtte til pers. Motet og viljen var på bånn, men tanken på å stå til rette for avtalebruddet, var sterkere enn uviljen.
Det var hardt, - men jeg gjorde det.

Tidlig i morges var jeg på "mor og barn"trim.
Uten barn.
Mitt fjerde underverk er så tung at jeg ikke gadd å bære han opp vindeltrappa til treningsalen, så jeg satte han igjen hos pappaen. Det skulle jeg aldri ha gjort.
Hadde jeg tatt han med hadde jeg jevnlig kunne nappet ut smokken hans, og tatt pause mens jeg "trøstet" han. Jeg kunne skiftet "bæsjebleie" under den tyngste kondisjonslåten, rettet på klærne hans da det var "utfall".
Men så lur var ikke jeg. Istedet måtte jeg stå løpet ut. Ja, så godt det lot seg gjøre ihvertfall.
Men inni meg bannet jeg stygt, - over mine egne urutinerte handlinger.
Aldri mer.
Neste gang skal jeg ikke bare ta med mitt barn, men også naboens.






Optimistisk kvinne søker motivasjon og flere penger.