Det finnes alternative sannheter..

..også i mitt liv.
Eller kanskje nettopp i mitt liv.
Dette blogginnlegget har jeg lenge hatt i magen, og hør blogginnlegg, - ikke baby - jeg sa blogginnlegg.

Jeg har tenkt, og jeg har et ønske om å skildre sannheten.
Men den sitter langt inne.
Bloggen har blitt min samvittighet.
Min gode samvittighet.

Alle vet at når jeg skriver har jeg enten; trent eller hatt en god grunn for å ikke gjøre det.
Jeg ønsker også fortelle om når jeg ikke har.
Det vil si; jeg ønsker egentlig ikke fortelle om det.
Men jeg tenker at om denne bloggen skal være realistisk, ja, da må jeg også kunne fortelle om det jeg skammer meg over, selv om jeg ikke vil.
Jeg vet ikke om jeg klarer.

For jeg har ikke trent,- på lenge.

Jeg føler at grunnene også er gode denne gangen.
Ikke vanntette akkurat, men greie.
Jeg kunne fortalt om sykdom; hos voksne og barn, jobbing, bursdager og generelt styr, men det er kanskje best å la være.
Dere vet hva det går i.

Jeg har rett og slett ikke orket, giddet, maktet, eller samlet nok krefter til å motivere meg til å løfte en finger. Jeg er kaputt.
Tålmodige Torill har gitt opp, jeg har gitt opp.

Men dette er ikke enden.
Det vet jeg.
Jeg trenger bare litt tid.
Tid til å bli litt lettere - i mitt eget tempo - for meg selv.

Jeg har siden januar lagt til rette for et lettere liv.
Det har jeg klart bra.
Jeg har gått på et par solide smeller - men klamret meg fast og kommet tilbake.

12 kg sukker er borte.
Det er ikke så verst!?

Men det var denne forbaska treninga.
Jeg hater det.
Møkkmøkkmøkk

Unnskyld Sadistiske Suzy, - jeg lover å ta meg sammen..
.. jeg skal bare..skal bare..skal.

Treningsky 4-barnsmor søker alternative sannheter for lettere samvittighet.

Uke 2/Dag 1 - En grå, urørlig, masse..

Jeg lever fortsatt. Hjerteinfarktet - dvs "hjerteinfarktet" har fremdeles ikke sluppet taket, så sånn sett kan jeg fortsatt sveve mellom liv og død, eller mer ligge lett henslengt, i en sofa, med bare tær og vente på at jeg skal stadfestes som levende.
Jeg lever.

Ny treningsuke.
Tidligere i livet vil jeg si at jeg har vært ganske så kvikk i hodet. Kvikkere enn mange, ihvertfall enn noen, muligens bare et par.
Nå har 4 svangerskap forårsaket massiv flukt av de kvikke hjernecellene, og etterlatt meg mest grå, urørlig, utrent masse. Noe som man kan si er et slags snev av en form for karma.
4 svangerskap, med påfølgende langvarig ammetåke har ømt og forsiktig smuglet alle potensielle klare og dypsindige tanker ut, og etterlatt meg med overfladiske, tullete og flyktige hjerneraper.

For å gi et eksempel på hva jeg mener med utrent hjernemasse vil jeg gi nå legge ved et utdrag av en chat jeg hadde i går med Snikete Sarah. (Meg i blått)

På hvilket tidspunkt burde jeg ha skjønt at jeg ble lurt??
Skjønner dere at jeg ble lurt??

Sleipe Synnøve lurte meg til å tro at jeg var heldig som slapp unna med det andre treningsukeforslaget.
Jeg ble faktisk glad. Glad for at jeg bare skulle trene 4 ganger, istedet for 6.
Er det mulig.
Jeg mener det kunne vært 1.
Da hadde jeg hatt grunn til å juble.

Hun er så utspekulert.
Det der var stor psykologi, - om enn for barn -  og jeg tar av meg hatten, og gremmes over at jeg lot meg lure.
Takk for det.

Men, jeg har vært flink og fulgt ordre i dag. Intervall på mølle - 40 lange minutter - maxpuls på 186 - og hjertet holdt.
Middag i dag var svinefilet med kikerter og rød løk.
Det er hardt - hardt - hardt.

Tankeløs kvinne søker kvikkhet, munterhet og tro på hun overlever uka!

Happy New Year

Godt Nytt År Folkens!

Da gikk startsskuddet til evighetstyranniet - nok en gang.
Etter at 1. nyttårsdag ble brukt til restegodisspising  - så intet skulle gå til spille, - må vel de neste ukene brukes til å sulte det av igjen. Alt av godis og pottis måtte fortæres, og som sagt så gjort.

Mandag var blåmandag.
Tidlig, tidlig var det forventet at jeg skulle stilles til rette for de siste 2 årenes skyld og skam.
Skyld og skam ble fordelt.
Jeg skylder alt på svangerskap og Lille Persille. Sadistiske Suzy skylder på meg.
Jeg mener, SERR??

Det er lite man kan gjøre for å dekke over 2 år i syndens favn. Jeg har ikke sjans.
Det buler ut overalt.

Så; jeg har hatt 2 PT-timer denne uka.
Jeg sier ikke hvor. Målet er at denne bloggen skal bli så poppis at de skal gi meg frynsegoder for å si det. Så langt ser jeg at jeg kanskje ikke er den beste reklame for dem, og at de helst  vil at jeg skal holde kjeft, enn så lenge.
Bare vent.
Jeg er definitivt åpen for bestikkelser.

Sånn som ståa er nå vet jeg ikke helt hvem som ville ha bestukket meg. Jeg er vel dårlig reklame for alle unntatt Smiths venner, uten at jeg egentlig vet mer om dem enn at de har mange barn, for det har mora mi sagt, - unnskyld om jeg støter noen.

2 ganger denne uken har Hevngjerrige Haldis lurt meg ut av min lune hule. 2 ganger har hun pisket og truet meg med vekter, knebøy, utfall og trx.
Hun er så hevngjerrig, og irriterende. Mer irri enn Bjørgen faktisk.
Det er så hardt og tenke på at hun faktisk trøkte ut en like så diger unge som meg, 4 mnd ETTER meg, og likevel la ikke hun på seg en million kilo. Det finnes ikke mye rettferdighet i verden.

Jeg er ihvertfall i gang.
Etter ei hard uke med kostholdsendring og 2PT-timer er jeg usikker på om det jeg kjenner er et begynnende hjerteinfarkt, eller muskler vekket fra dvale.
Jeg håper på det siste, men hører dere ikke fra meg mer, så kanskje det første.

Hjertesyk kvinne søker hjertestarter og sjokkis i forkledning.

Dag 15

For to uker siden startet dette prosjektet mitt. Eller dvs prosjektet startet egentlig lenge før. Tanken om en livstilsendring er ikke ny. Men motivasjonen til å virkelig, virkelig gjøre det, den er ny.

For to uker siden visste jeg at starten ville bli tøff. Jeg visste ikke hvor tøff. 

Det har vært et helvete.

Og det har vært godt.

Veldig godt.

Denne gangen tror jeg at jeg klarer det.

I dag har jeg hatt nok en time med Plagsomme Pippi, aka PT.

Hun hadde virkelig tenkt å pine meg, hadde sikkert brukt hele helga til å konspirere seg ned til det ultimate torturredskap. 

Og vondt var det, men så var det over.

En time i helvete, resten av dagen i glede.

Sirkeltrening.

Jeg er ikke glad i å trene, men jeg er glad for at jeg har begynt og trent!

Dag 13

Fatburner.

For et grusomt, men beskrivende, navn på en aerobiclignende treningsform.

Hvorfor må det være så vondt å brenne fett? Å lagre fett er godt, men å bli kvitt gjør så innmarri vondt.

En time Fatburner med Spenstige Solveig, aka PT, nok en gang i førersetet.

Salen fyllt av ivrige, muskuløse hoppeglade Gurier. 

Ja, bortsett fra hun som stod bakerst, bak stolpen. Hun som hverken var spenstig eller muskuløs, men nervøs og urolig. Hun som heiv kraftig etter pusten under oppvarmingslåten.

Etter 10 min sjekket jeg klokka, i smug. Inni meg skrek jeg. 50 min igjen!

Jeg sjekket også klokka etter 20,25,26,29,31,32,35,42,og 45 minutt.

Det var uutholdelig. 

Heldigvis har jeg en viss stolthet, og derfor, uansett hva som skjer, kommer jeg aldri til å gi opp og gå. Det kommer aldri til å skje. De siste kneløftene virket mer som tåløft, og under den flashdance sangen, der vi skulle danse som hun dama i flashdance,  og springe fort på stedet hvil, klarte jeg ikke løfte bena fra underlaget. Men jeg ga meg ikke.

Jeg gjennomførte!

Etterpå, jobb.

Første dag på jobb etter svangerskapspermisjon . Ingen ytterligere kommentar utover det. 

Jeg satt å gjespa heftig fra klokka 16 og utover. Fatburner'n har virkelig tatt på.

Nå er det Sushi, og så natta!

Dag 11

Zumba-Party baby.....!

Nok en gang drister jeg meg ut i myra, og lar den manglende 

impulskontrollen overstyre fornuften.

Mye er en god ide, kvelden før.

Det meste kjennes ut som en dårlig ide like før, og ihvertfall under.

Man kan si mye om meg, men zumbababe kommer jeg aldri til å bli. 

Eneste grunn til at ikke jeg brøt ut i hysterisk panisk krampelatter var at jeg var blandt fremmede. Jeg boblet ikke over av hån mot de andre. Nei, de både bootie og boobie shaket som om de ikke hadde gjort annet. De danset og hoppet, klappet og jodlet uanstrengt, som om det var det naturligste i verden, og det er det sikkert også, for dem. 

Det er ikke deg, det er meg...!

Jeg er ikke helt der.

Jeg er stiv som en stokk. Totalt ute av stand til å shake en muskel, på frivillig basis. Muligens for at jeg for det meste består av fett, noe som igjen egentlig skulle gi gode forutsetninger for shaking, eller ihvertfall dissing.

Men jeg gjorde så godt jeg kunne, helt bakerst, bak søylen min.

Når hot-zumba-mama, aka instruktør, PT og tidligere nevnte Queens of Bars,spillte opp til siste dans, var jeg sikkert den gladeste, slitneste, rødeste og mest sengeferdige, av de 16 oppmøtte.

Zumba: check

Diett: check

I morgen er det på nytt styrketrening med   

PT, hvis jeg fremdeles lever.

Hvorfor høres alle navnene på de forskjellige zumba-dansestilene ut som desserter?

Illustrasjon; fremdeles rød tomat en halv time etter, og se jeg har dansa til et blodkar sprakk.