Uke 4. Hjernetrim..

Hjernetrim

..er også en form for trim.
Selv om jeg i tidligere innlegg skrev noe om at det var et sjeldent fenomen i mitt kranie, så skjer det.
En gang i blant.
I forrige uke var det mer hjernetrim enn annen trim, og det sier det meste.

Vår ringe bolig mottok den eminente gaven; omgangsyke.
Det vil si hjemme hos meg, og ikke på jobben:

- Ta litt spy og la det vandre, fra den ene til den andre, -syken er skjult, det sier seg selv. Nettopp nå er syken hos deg! Ser du jeg har fått den- ser du jeg har fått den - tralalalalalalala..!

Alle kjenner den!?

Hadde det engang vært jeg som hadde fått den!
Ett par dager over doskåla, uten matlyst, og med gram og kilo sprutende ut av alle åpninger, - hadde ikke vært å forakte. Det hadde blitt god uttelling.
Men, nei! Jeg slapp nok unna. Likevel ble det nok å gjøre med å hjelpe de andre rammede.
Nå tror jeg det er over.
Det ble nok ikke noe lettjent kilotap på meg denne gangen heller.

Jeg har hatt ei nokså slapp uke. Ikke bare pga av omgamgsyke, men også fordi jeg har vært litt slapp i kroppen. Ikke det at det ikke er kjent - men litt annen slapp en den vanlige.
Jeg har vært litt tom egentlig. Mulig det er kroppen som straffer meg - og prøver å lure meg til karbofest. Hjernen er det definitivt ikke. Der er det fremdeles ganske stille.
Jeg har begynt å jobbe igjen. Svangerskap og barselperiode er definitivt over - og det er litt vemodig. Ikke det at jeg fan av selve svangerskapet, men premien er forholsvis lukrativ og veldig varig.
Matmessig holder jeg koken - og har ikke latt meg lure - enda. Jeg strever på, og har ikke blitt noe blidere. 4 kg er av så langt - men som sagt tidligere - målet er ikke i sikte i det fjerne engang.
Jeg har ikke engang kjørt ut fra havna.

I dag har jeg lagt meg i selen, helt bokstavelig.
Jeg tok 12 knebøy, 5 roing og 3,5 armheving.
Man kan si jeg brukte litt mer tid på å henge opp slynga.
Det vil si: det er ikke helt sant.
Det var ikke jeg som satte den opp. Jeg satt i sofaen og så på; - og det brukte jeg lenger til på enn å faktisk trene i den.

Her skulle det være en kul video av meg i Jane Fonda string og pannebånd, - men jeg fikk det ikke til. 
I Stedet  - Visualiser - det er mye bedre.
Se det for dere. 
No Pain no Gain :)

Umotivert kvinne søker Guts, muskler, hjerne og Jane Fonda

Uke 2/Dag 1 - En grå, urørlig, masse..

Jeg lever fortsatt. Hjerteinfarktet - dvs "hjerteinfarktet" har fremdeles ikke sluppet taket, så sånn sett kan jeg fortsatt sveve mellom liv og død, eller mer ligge lett henslengt, i en sofa, med bare tær og vente på at jeg skal stadfestes som levende.
Jeg lever.

Ny treningsuke.
Tidligere i livet vil jeg si at jeg har vært ganske så kvikk i hodet. Kvikkere enn mange, ihvertfall enn noen, muligens bare et par.
Nå har 4 svangerskap forårsaket massiv flukt av de kvikke hjernecellene, og etterlatt meg mest grå, urørlig, utrent masse. Noe som man kan si er et slags snev av en form for karma.
4 svangerskap, med påfølgende langvarig ammetåke har ømt og forsiktig smuglet alle potensielle klare og dypsindige tanker ut, og etterlatt meg med overfladiske, tullete og flyktige hjerneraper.

For å gi et eksempel på hva jeg mener med utrent hjernemasse vil jeg gi nå legge ved et utdrag av en chat jeg hadde i går med Snikete Sarah. (Meg i blått)

På hvilket tidspunkt burde jeg ha skjønt at jeg ble lurt??
Skjønner dere at jeg ble lurt??

Sleipe Synnøve lurte meg til å tro at jeg var heldig som slapp unna med det andre treningsukeforslaget.
Jeg ble faktisk glad. Glad for at jeg bare skulle trene 4 ganger, istedet for 6.
Er det mulig.
Jeg mener det kunne vært 1.
Da hadde jeg hatt grunn til å juble.

Hun er så utspekulert.
Det der var stor psykologi, - om enn for barn -  og jeg tar av meg hatten, og gremmes over at jeg lot meg lure.
Takk for det.

Men, jeg har vært flink og fulgt ordre i dag. Intervall på mølle - 40 lange minutter - maxpuls på 186 - og hjertet holdt.
Middag i dag var svinefilet med kikerter og rød løk.
Det er hardt - hardt - hardt.

Tankeløs kvinne søker kvikkhet, munterhet og tro på hun overlever uka!

Happy New Year

Godt Nytt År Folkens!

Da gikk startsskuddet til evighetstyranniet - nok en gang.
Etter at 1. nyttårsdag ble brukt til restegodisspising  - så intet skulle gå til spille, - må vel de neste ukene brukes til å sulte det av igjen. Alt av godis og pottis måtte fortæres, og som sagt så gjort.

Mandag var blåmandag.
Tidlig, tidlig var det forventet at jeg skulle stilles til rette for de siste 2 årenes skyld og skam.
Skyld og skam ble fordelt.
Jeg skylder alt på svangerskap og Lille Persille. Sadistiske Suzy skylder på meg.
Jeg mener, SERR??

Det er lite man kan gjøre for å dekke over 2 år i syndens favn. Jeg har ikke sjans.
Det buler ut overalt.

Så; jeg har hatt 2 PT-timer denne uka.
Jeg sier ikke hvor. Målet er at denne bloggen skal bli så poppis at de skal gi meg frynsegoder for å si det. Så langt ser jeg at jeg kanskje ikke er den beste reklame for dem, og at de helst  vil at jeg skal holde kjeft, enn så lenge.
Bare vent.
Jeg er definitivt åpen for bestikkelser.

Sånn som ståa er nå vet jeg ikke helt hvem som ville ha bestukket meg. Jeg er vel dårlig reklame for alle unntatt Smiths venner, uten at jeg egentlig vet mer om dem enn at de har mange barn, for det har mora mi sagt, - unnskyld om jeg støter noen.

2 ganger denne uken har Hevngjerrige Haldis lurt meg ut av min lune hule. 2 ganger har hun pisket og truet meg med vekter, knebøy, utfall og trx.
Hun er så hevngjerrig, og irriterende. Mer irri enn Bjørgen faktisk.
Det er så hardt og tenke på at hun faktisk trøkte ut en like så diger unge som meg, 4 mnd ETTER meg, og likevel la ikke hun på seg en million kilo. Det finnes ikke mye rettferdighet i verden.

Jeg er ihvertfall i gang.
Etter ei hard uke med kostholdsendring og 2PT-timer er jeg usikker på om det jeg kjenner er et begynnende hjerteinfarkt, eller muskler vekket fra dvale.
Jeg håper på det siste, men hører dere ikke fra meg mer, så kanskje det første.

Hjertesyk kvinne søker hjertestarter og sjokkis i forkledning.

Den ultimate unnskyldning..

..kunne fort vært en tittel på et blogginnlegg, skrevet av meg. Det hadde det også kommet til å være om ikke eminente og irriterende supertrimmere med lignende diagnose hadde fucka opp unnskyldningsgrunnlaget for meg.

For det skjedde i dager, - da man egentlig skulle tro at befolkningsveksten i mitt hjem hadde nådd et standstill, at en liten skapning klamret seg fast til indre, bakre, livmorvegg, - og bestemte seg for å overvintre.
Slik gikk det til at husholdet gikk fra fem til seks, i løpet av 9 laaange måneder.

Det kunne vært en glimrende unnskyldning.
Det kunne vært.

Hadde det ikke vært for Bjørgen....og forskning.

Nymotens forskning påstår jo at graviditet slettes ikke er en sykdom.
9 måneders oppkast, avkrefting, diaré, potensiell sprengning og ryggvondt kan jo ikke kalles sykdom, knapt en lidelse. Selv når man hiver hormonell berg-og dalbane i potten kvalifiserer det ikke til mer en lett jammer. Når profilerte skidronninger racer rundt i løypene med sin pittelille kul, 7 mnd gravid, skjønner man at den potensielle unnskyldningen er tynn. Selv om kulen er tjukk.
Men vi er forskjellige. Heldigvis.

Jeg brukte min huleboer for det den var verdt, og innførte 9 mnd treningsfri.
9 mnd sjokoladefest.
9 mnd colajubel.

Det vil si egentlig si 9+9, sånn praktisk sett. For jeg er enda inne i en slags recovery fase, har jeg bestemt.
But...

..it ain`t over until the fat lady sings.

Hes, fet kvinne søker motivasjon og tiltakslyst for snarlig recovery, etter tidenes lengste svangerskap.