Dag 5 - Bakdelene med å blogge..

..når man har PT, er at PT også leser blogg.
Når PT leser blogg kan det være smart å legge bånd på den totale ærligheten.

Så smart er ikke jeg.
Derfor var PT-timen i dag særdeles ubehagelig.
Hadde jeg spurt Hevngjerrige Helga om hun hevnet seg hadde hun blånektet - selvfølgelig. Hun nekter på alt.
Men jeg vet at de 10 min, hvor jeg på det høyeste var oppe i 193 i puls, var pur payback.
Innrøm det Fornektende Frida!
Du elsket det!

Jeg derimot - not so much.
Det var vondt, og jeg ble sur inni meg. Sur i musklene. Sur av sinn.
Jeg ble andpusten og jeg ble svett, og det liker jeg ikke.

Så hva har jeg lært?
Jeg har lært at det ikke lønner seg med ærlighet, oppriktighet og dårlig impulskontroll.
Ikke ihvertfall når du menger deg med en av verdens, sikkert mange, Sadistiske Suzyer.
Uheldigvis for meg lærer jeg sjelden av mine feil.

Ærlig kvinne uten impulskontroll søker diagnose og PT med sviktende kortidshukommelse.

Dag 3/4 Fra tjukk til tjukk..

..burde kanskje denne bloggen hett.

Jeg startet dette prosjektet i jan 2014 - og se hvor langt jeg er kommet.
Ikke veldig langt.

Da jeg startet tenkte jeg; at bare man går "all in" - og tar seg sammen, da går det bra.
Hvor vanskelig kan det være liksom?
Hva?

Jeg startet med å kjøpe meg hjelp.
En vennlig og hjelpsom ekspert, som kunne bistå meg, og trøste meg, og si at nå var det best å slappe av.
Jeg fikk Sadistiske Suzy.
Jeg betaler henne for å pine meg.
Hva gjør det meg til?

Noen ganger prøver jeg å jukse til meg lettere vekter.  Hvem lurer jeg?
Jeg betaler faktisk Tålmodige Tonje for å få lov til å prøve å jukse meg til lettere vekter.
Det viser vel at det ligger en del ambivalens i ønsket mitt om å trene.
Jeg vil jo trene, inni meg.
Jeg liker bare ikke så godt å bli sliten. Ikke å bli svett og andpusten heller.
Jeg vil bli sunnere og sprekere, - men bare ikke i dag, liksom.

Jeg vil helst at det bare skal ordne seg. Sånn av seg selv.

For treningsenteret er jeg en gullgruve.
Tenk; jeg er hun som betaler masse spenn for å trene - men bare blir tjukkere.
Det er nesten tragisk.
Likevel har jeg bestemt meg for å fortsette.
Jeg fortsetter å svømme, som Nemo.
Jeg skal klare det, skal klare det, klare det.

I går trente jeg intervall på mølle. Jeg utsatte det hele dagen. Utsatte og utsatte. Jeg visste at jeg måtte. Jeg hadde lovet Kveker Kari at jeg skulle.  Klokken 23 gikk det opp for meg at tida begynte å renne fra meg. Jeg måtte til pers. Motet og viljen var på bånn, men tanken på å stå til rette for avtalebruddet, var sterkere enn uviljen.
Det var hardt, - men jeg gjorde det.

Tidlig i morges var jeg på "mor og barn"trim.
Uten barn.
Mitt fjerde underverk er så tung at jeg ikke gadd å bære han opp vindeltrappa til treningsalen, så jeg satte han igjen hos pappaen. Det skulle jeg aldri ha gjort.
Hadde jeg tatt han med hadde jeg jevnlig kunne nappet ut smokken hans, og tatt pause mens jeg "trøstet" han. Jeg kunne skiftet "bæsjebleie" under den tyngste kondisjonslåten, rettet på klærne hans da det var "utfall".
Men så lur var ikke jeg. Istedet måtte jeg stå løpet ut. Ja, så godt det lot seg gjøre ihvertfall.
Men inni meg bannet jeg stygt, - over mine egne urutinerte handlinger.
Aldri mer.
Neste gang skal jeg ikke bare ta med mitt barn, men også naboens.

Optimistisk kvinne søker motivasjon og flere penger.

Skadet

Jeg er skadet.

Da jeg skulle bære tøy over fra vaskemaskin til trommel snublet jeg i en pinne, og slo meg voldsomt, i lillefingeren. Den ligner nå på en deilig knakkpølse.

Det lukter treningsfri lang vei.

Hva kan man vel trene med en ødelagt lillefinger. Det er mulig skaden vil sitte i en stund.

Sadistiske Suzy; jeg vet du hadde andre planer for meg i kveld, men det ser stygt ut. Det er jeg veldig lei meg for.

Så, hvordan har uken min vært?

Dere trofaste tilhørere har vel gått på tå og hev, og ventet, for å høre hvilken ytterst spennende uke jeg har hatt.

Lørdag ble jeg lurt opp til veiing, måling, PT-time og en time spinning etter det.

Det var jo en fantastisk start på dagen.

Vekta viste at en ukes nøttekos hadde betalt seg. Hele 300g hadde jeg gått ned.

Virkelig uttelling der.

PT-timen med Sjefete Sunniva var en fryd som alltid. Vi flirte og lo, og var i godt humør begge to. Ingen bannet innbitt under vektstengene. Ingen tenkte hatske tanker. 

Spinning gikk flott. At jeg etter 45min var så svimmel at jeg nesten datt av sykkelen, og måtte bryte, var egentlig bare en bonus, og slettes ikke noe positive meg syntes var kleint. Nå har jeg prøvd det og, og det gjorde meg bare en erfaring rikere.

Flott helg.

Vi koser oss med nøtter og bananer.

Ingen er sure.

Mandag starter opp som en gledens dag.

Den før omtalte kuren har nå endret karakter, og vil fra nå gå under navnet; Hallo-Belgfrukt-og nøtter-for-livet-die-motherfucker-die-men-på-en-positiv-måte-ribbet-for-livskvalitet-Kuren.

Det er en trivelig kur.

Tirsdag var jeg på Seniortrim.

Det var ikke noe kleinere enn andre kleine ting. Det var Sirkeltrening, det var kakling og det var twisting i pausene.

Erfaring, erfaring.

Onsdag jobbet jeg.

Og i dag er det torsdag, og her sitter jeg.

Med fingern i fatle.

Jeg kan sikkert lære noe av dette også.

Det er masse lærdom i pinner på gulvet.

En ting jeg tenkte på.

Jeg ser det er ganske mange som leser, skumleser, oversiktsleser eller ser på bildene i bloggen min.

Det hadde vært innmarri hyggelig om dere også hadde lagt igjen noen ord.

Si noe hyggelig bare.

Jeg sensurerer selvsagt med hard hånd.

I dare you!

Seniortrim 

Påtatt positiv kvinne selger syrlig og sarkastisk livsoppfatning, samt en pose nøtter.