Dag 3/4 Fra tjukk til tjukk..

..burde kanskje denne bloggen hett.

Jeg startet dette prosjektet i jan 2014 - og se hvor langt jeg er kommet.
Ikke veldig langt.

Da jeg startet tenkte jeg; at bare man går "all in" - og tar seg sammen, da går det bra.
Hvor vanskelig kan det være liksom?
Hva?

Jeg startet med å kjøpe meg hjelp.
En vennlig og hjelpsom ekspert, som kunne bistå meg, og trøste meg, og si at nå var det best å slappe av.
Jeg fikk Sadistiske Suzy.
Jeg betaler henne for å pine meg.
Hva gjør det meg til?

Noen ganger prøver jeg å jukse til meg lettere vekter.  Hvem lurer jeg?
Jeg betaler faktisk Tålmodige Tonje for å få lov til å prøve å jukse meg til lettere vekter.
Det viser vel at det ligger en del ambivalens i ønsket mitt om å trene.
Jeg vil jo trene, inni meg.
Jeg liker bare ikke så godt å bli sliten. Ikke å bli svett og andpusten heller.
Jeg vil bli sunnere og sprekere, - men bare ikke i dag, liksom.

Jeg vil helst at det bare skal ordne seg. Sånn av seg selv.

For treningsenteret er jeg en gullgruve.
Tenk; jeg er hun som betaler masse spenn for å trene - men bare blir tjukkere.
Det er nesten tragisk.
Likevel har jeg bestemt meg for å fortsette.
Jeg fortsetter å svømme, som Nemo.
Jeg skal klare det, skal klare det, klare det.

I går trente jeg intervall på mølle. Jeg utsatte det hele dagen. Utsatte og utsatte. Jeg visste at jeg måtte. Jeg hadde lovet Kveker Kari at jeg skulle.  Klokken 23 gikk det opp for meg at tida begynte å renne fra meg. Jeg måtte til pers. Motet og viljen var på bånn, men tanken på å stå til rette for avtalebruddet, var sterkere enn uviljen.
Det var hardt, - men jeg gjorde det.

Tidlig i morges var jeg på "mor og barn"trim.
Uten barn.
Mitt fjerde underverk er så tung at jeg ikke gadd å bære han opp vindeltrappa til treningsalen, så jeg satte han igjen hos pappaen. Det skulle jeg aldri ha gjort.
Hadde jeg tatt han med hadde jeg jevnlig kunne nappet ut smokken hans, og tatt pause mens jeg "trøstet" han. Jeg kunne skiftet "bæsjebleie" under den tyngste kondisjonslåten, rettet på klærne hans da det var "utfall".
Men så lur var ikke jeg. Istedet måtte jeg stå løpet ut. Ja, så godt det lot seg gjøre ihvertfall.
Men inni meg bannet jeg stygt, - over mine egne urutinerte handlinger.
Aldri mer.
Neste gang skal jeg ikke bare ta med mitt barn, men også naboens.

Optimistisk kvinne søker motivasjon og flere penger.

Uke 2/Dag 1 - En grå, urørlig, masse..

Jeg lever fortsatt. Hjerteinfarktet - dvs "hjerteinfarktet" har fremdeles ikke sluppet taket, så sånn sett kan jeg fortsatt sveve mellom liv og død, eller mer ligge lett henslengt, i en sofa, med bare tær og vente på at jeg skal stadfestes som levende.
Jeg lever.

Ny treningsuke.
Tidligere i livet vil jeg si at jeg har vært ganske så kvikk i hodet. Kvikkere enn mange, ihvertfall enn noen, muligens bare et par.
Nå har 4 svangerskap forårsaket massiv flukt av de kvikke hjernecellene, og etterlatt meg mest grå, urørlig, utrent masse. Noe som man kan si er et slags snev av en form for karma.
4 svangerskap, med påfølgende langvarig ammetåke har ømt og forsiktig smuglet alle potensielle klare og dypsindige tanker ut, og etterlatt meg med overfladiske, tullete og flyktige hjerneraper.

For å gi et eksempel på hva jeg mener med utrent hjernemasse vil jeg gi nå legge ved et utdrag av en chat jeg hadde i går med Snikete Sarah. (Meg i blått)

På hvilket tidspunkt burde jeg ha skjønt at jeg ble lurt??
Skjønner dere at jeg ble lurt??

Sleipe Synnøve lurte meg til å tro at jeg var heldig som slapp unna med det andre treningsukeforslaget.
Jeg ble faktisk glad. Glad for at jeg bare skulle trene 4 ganger, istedet for 6.
Er det mulig.
Jeg mener det kunne vært 1.
Da hadde jeg hatt grunn til å juble.

Hun er så utspekulert.
Det der var stor psykologi, - om enn for barn -  og jeg tar av meg hatten, og gremmes over at jeg lot meg lure.
Takk for det.

Men, jeg har vært flink og fulgt ordre i dag. Intervall på mølle - 40 lange minutter - maxpuls på 186 - og hjertet holdt.
Middag i dag var svinefilet med kikerter og rød løk.
Det er hardt - hardt - hardt.

Tankeløs kvinne søker kvikkhet, munterhet og tro på hun overlever uka!

Happy New Year

Godt Nytt År Folkens!

Da gikk startsskuddet til evighetstyranniet - nok en gang.
Etter at 1. nyttårsdag ble brukt til restegodisspising  - så intet skulle gå til spille, - må vel de neste ukene brukes til å sulte det av igjen. Alt av godis og pottis måtte fortæres, og som sagt så gjort.

Mandag var blåmandag.
Tidlig, tidlig var det forventet at jeg skulle stilles til rette for de siste 2 årenes skyld og skam.
Skyld og skam ble fordelt.
Jeg skylder alt på svangerskap og Lille Persille. Sadistiske Suzy skylder på meg.
Jeg mener, SERR??

Det er lite man kan gjøre for å dekke over 2 år i syndens favn. Jeg har ikke sjans.
Det buler ut overalt.

Så; jeg har hatt 2 PT-timer denne uka.
Jeg sier ikke hvor. Målet er at denne bloggen skal bli så poppis at de skal gi meg frynsegoder for å si det. Så langt ser jeg at jeg kanskje ikke er den beste reklame for dem, og at de helst  vil at jeg skal holde kjeft, enn så lenge.
Bare vent.
Jeg er definitivt åpen for bestikkelser.

Sånn som ståa er nå vet jeg ikke helt hvem som ville ha bestukket meg. Jeg er vel dårlig reklame for alle unntatt Smiths venner, uten at jeg egentlig vet mer om dem enn at de har mange barn, for det har mora mi sagt, - unnskyld om jeg støter noen.

2 ganger denne uken har Hevngjerrige Haldis lurt meg ut av min lune hule. 2 ganger har hun pisket og truet meg med vekter, knebøy, utfall og trx.
Hun er så hevngjerrig, og irriterende. Mer irri enn Bjørgen faktisk.
Det er så hardt og tenke på at hun faktisk trøkte ut en like så diger unge som meg, 4 mnd ETTER meg, og likevel la ikke hun på seg en million kilo. Det finnes ikke mye rettferdighet i verden.

Jeg er ihvertfall i gang.
Etter ei hard uke med kostholdsendring og 2PT-timer er jeg usikker på om det jeg kjenner er et begynnende hjerteinfarkt, eller muskler vekket fra dvale.
Jeg håper på det siste, men hører dere ikke fra meg mer, så kanskje det første.

Hjertesyk kvinne søker hjertestarter og sjokkis i forkledning.

Den ultimate unnskyldning..

..kunne fort vært en tittel på et blogginnlegg, skrevet av meg. Det hadde det også kommet til å være om ikke eminente og irriterende supertrimmere med lignende diagnose hadde fucka opp unnskyldningsgrunnlaget for meg.

For det skjedde i dager, - da man egentlig skulle tro at befolkningsveksten i mitt hjem hadde nådd et standstill, at en liten skapning klamret seg fast til indre, bakre, livmorvegg, - og bestemte seg for å overvintre.
Slik gikk det til at husholdet gikk fra fem til seks, i løpet av 9 laaange måneder.

Det kunne vært en glimrende unnskyldning.
Det kunne vært.

Hadde det ikke vært for Bjørgen....og forskning.

Nymotens forskning påstår jo at graviditet slettes ikke er en sykdom.
9 måneders oppkast, avkrefting, diaré, potensiell sprengning og ryggvondt kan jo ikke kalles sykdom, knapt en lidelse. Selv når man hiver hormonell berg-og dalbane i potten kvalifiserer det ikke til mer en lett jammer. Når profilerte skidronninger racer rundt i løypene med sin pittelille kul, 7 mnd gravid, skjønner man at den potensielle unnskyldningen er tynn. Selv om kulen er tjukk.
Men vi er forskjellige. Heldigvis.

Jeg brukte min huleboer for det den var verdt, og innførte 9 mnd treningsfri.
9 mnd sjokoladefest.
9 mnd colajubel.

Det vil si egentlig si 9+9, sånn praktisk sett. For jeg er enda inne i en slags recovery fase, har jeg bestemt.
But...

..it ain`t over until the fat lady sings.

Hes, fet kvinne søker motivasjon og tiltakslyst for snarlig recovery, etter tidenes lengste svangerskap.

Ryktene om min død er sterkt overdrevet...

Det har vært stille. Stille en god stund.

Kunne man høre en knappenål falle, om man lyttet?

Nei.

Her i huset hos meg er det ikke mye som minner om stillhet. 

Med førpubertale barn med bokstaver, opptil flere, en 2-åring i trass, full jobb og med begge beina i 40-års krisa, kan man forstå at livet er heftig.

Her er det både barn som roper og hoier, og voksne som kjefter og banner.

Gråt og Glede.

Og masse latter.

Aldri stille.

Når barna sover høres dunkene fra en tredemølle som går varm. Pesene fra 100 kilo som desperat ber om nåde. Tårene fra 15 års gammelt harsknet fett, som renner halvsurt nedover ryggen. 

Jeg gir faen.

For jeg har trent.

Virkelig trent.

Jeg trener.

De siste 56 dagene har jeg trent 59 økter.

Det er respektabelt.

Men hva har skjedd?

Har Sadistiske Suzy endelig fått banka litt vett inni skolten min? 

Jeg vil nok si hun skal ha for forsøket. Hun er listig den dama. Hun har nemlig gjort noe mye lurere. Hun har satt på meg GPS-tracker.

Det må være toppen av ondskap. Listige Lucy har skaffet seg kontroll over kroppen min, og kan til enhver tid kreve regnskap for minutter og timer. Jeg tør ikke annet enn å røre på meg. Ingen ønsker å få Aggressive Amalie på døra.

Jeg er i hennes makt.

Og selv om jeg vet at dette er noe jeg kommer til å få høre igjen, jeg driter i det, og sier det høyt. Sadistiske Suzy, for første gang i løpet av dette langvarige marerittet har jeg følt et snev, et snev Suzy, kun et snev, av noe som ligner glede over å trene. Jeg kan si for første gang at jeg kjenner, og dette er tungt og vanskelig å innrømme, at trening gir meg energi. Kanskje til og med nok til å mestre et liv som innimellom føles et hakk for heftig. Kanskje.

Jeg erkjenner at jeg innimellom smiler, når jeg trener, skjønt fremdeles mest gjennom tårer.

Jeg lever.

Jeg skal leve lenge.

Da jeg første gang oppsøkte Sadistiske Suzy, og la kortene på bordet, spurte hun meg hva som var hovedmålet mitt.

Hovedmålet har alltid vært at jeg skal klare å holde tritt med barna mine.

Først og fremst barna.

I går syklet vi alle fem ut på tur, med engangsgrill og pølser i sekken.

Vi er på vei til å bli en aktiv familie.

Blodslitet betaler seg.

Lørdag 6.juni skal jeg sykle Jenterittet på Røros. 2,7 mil.

Det er galskap.

Lov meg å heie!

Nygårdsvollen

Midtsandtangen

Min nye bestevenn

Høyby

In the Mood.....

                                                 

"Just Give Me A Reason"
(Pink)

Right from the start

You were a thief

You stole my heart

And I your willing victim

I let you see the parts of me

That weren't all that pretty

And with every touch you fixed them

Now you've been talking in your sleep, oh, oh
Things you never say to me, oh, oh
Tell me that you've had enough
Of our love, our love

Just give me a reason
Just a little bit's enough
Just a second we're not broken just bent
And we can learn to love again
It's in the stars
It's been written in the scars on our hearts
We're not broken just bent
And we can learn to love again

I'm sorry I don't understand
Where all of this is coming from
I thought that we were fine
(Oh, we had everything)
Your head is running wild again
My dear we still have everythin'
And it's all in your mind
(Yeah, but this is happenin')

You've been havin' real bad dreams, oh, oh
You used to lie so close to me, oh, oh
There's nothing more than empty sheets
Between our love, our love
Oh, our love, our love

Just give me a reason
Just a little bit's enough
Just a second we're not broken just bent
And we can learn to love again
I never stopped
You're still written in the scars on my heart
You're not broken just bent
And we can learn to love again

Oh, tear ducts and rust
I'll fix it for us
We're collecting dust
But our love's enough
You're holding it in
You're pouring a drink
No nothing is as bad as it seems
We'll come clean

Just give me a reason
Just a little bit's enough
Just a second we're not broken just bent
And we can learn to love again
It's in the stars
It's been written in the scars on our hearts
That we're not broken just bent
And we can learn to love again

The Biggest unnasluntrer....

..... hadde vært et konsept jeg kunne ha hevdet meg sterkt i. Det er det jeg er god på. Det, og fortrenging. De to egenskapene fungerer som hånd i hanske, som fot i hose og kanskje også som seigmenn i mage.

Det er ikke egenskaper man kan føre opp blandt 5 positive ting på cv'n, ikke noe man roper høyt om og skryter av.

Min filosofi; alle er flinke i noe. Dette er visstnok min greie.

Det kunne ha vært pianospilling, basketball eller perlebroderi.

Det må være karma.

Sånn er altså ståa. 

Jeg har gjort det jeg kan best. 

Jeg har blitt holdt i ørene, ristet, realitetsorientert, motivert og brutt ned.

Men det hjelper bare litt.

Jeg har trent. Litt sånn halvhjertet og sporadisk. Litt surt og umotivert.

Positive Peggy holder koken. Det skal hun ha. Hun er meg motsatt, i alt.

Det er fasinerende. 

Ingen unnasluntring, fortrenging og surhet å spore. Pur positivisme.

Hvordan gjør hun der?

Er det arv eller miljø?

Kan du fortelle den hemmelige oppskriften?

Her jeg sitter med stive lår, og ei rompe som kjennes ut som den er misbrukt av ville hester, kunne jeg trengt en positiv innfallsvinkel.

Del av din visdom Sadistiske Suzy.

Eller la vær.

Du kan ikke lære gamle hunder nye triks.