Dag 3/4 Fra tjukk til tjukk..

..burde kanskje denne bloggen hett.

Jeg startet dette prosjektet i jan 2014 - og se hvor langt jeg er kommet.
Ikke veldig langt.

Da jeg startet tenkte jeg; at bare man går "all in" - og tar seg sammen, da går det bra.
Hvor vanskelig kan det være liksom?
Hva?

Jeg startet med å kjøpe meg hjelp.
En vennlig og hjelpsom ekspert, som kunne bistå meg, og trøste meg, og si at nå var det best å slappe av.
Jeg fikk Sadistiske Suzy.
Jeg betaler henne for å pine meg.
Hva gjør det meg til?

Noen ganger prøver jeg å jukse til meg lettere vekter.  Hvem lurer jeg?
Jeg betaler faktisk Tålmodige Tonje for å få lov til å prøve å jukse meg til lettere vekter.
Det viser vel at det ligger en del ambivalens i ønsket mitt om å trene.
Jeg vil jo trene, inni meg.
Jeg liker bare ikke så godt å bli sliten. Ikke å bli svett og andpusten heller.
Jeg vil bli sunnere og sprekere, - men bare ikke i dag, liksom.

Jeg vil helst at det bare skal ordne seg. Sånn av seg selv.

For treningsenteret er jeg en gullgruve.
Tenk; jeg er hun som betaler masse spenn for å trene - men bare blir tjukkere.
Det er nesten tragisk.
Likevel har jeg bestemt meg for å fortsette.
Jeg fortsetter å svømme, som Nemo.
Jeg skal klare det, skal klare det, klare det.

I går trente jeg intervall på mølle. Jeg utsatte det hele dagen. Utsatte og utsatte. Jeg visste at jeg måtte. Jeg hadde lovet Kveker Kari at jeg skulle.  Klokken 23 gikk det opp for meg at tida begynte å renne fra meg. Jeg måtte til pers. Motet og viljen var på bånn, men tanken på å stå til rette for avtalebruddet, var sterkere enn uviljen.
Det var hardt, - men jeg gjorde det.

Tidlig i morges var jeg på "mor og barn"trim.
Uten barn.
Mitt fjerde underverk er så tung at jeg ikke gadd å bære han opp vindeltrappa til treningsalen, så jeg satte han igjen hos pappaen. Det skulle jeg aldri ha gjort.
Hadde jeg tatt han med hadde jeg jevnlig kunne nappet ut smokken hans, og tatt pause mens jeg "trøstet" han. Jeg kunne skiftet "bæsjebleie" under den tyngste kondisjonslåten, rettet på klærne hans da det var "utfall".
Men så lur var ikke jeg. Istedet måtte jeg stå løpet ut. Ja, så godt det lot seg gjøre ihvertfall.
Men inni meg bannet jeg stygt, - over mine egne urutinerte handlinger.
Aldri mer.
Neste gang skal jeg ikke bare ta med mitt barn, men også naboens.

Optimistisk kvinne søker motivasjon og flere penger.

Den ultimate unnskyldning..

..kunne fort vært en tittel på et blogginnlegg, skrevet av meg. Det hadde det også kommet til å være om ikke eminente og irriterende supertrimmere med lignende diagnose hadde fucka opp unnskyldningsgrunnlaget for meg.

For det skjedde i dager, - da man egentlig skulle tro at befolkningsveksten i mitt hjem hadde nådd et standstill, at en liten skapning klamret seg fast til indre, bakre, livmorvegg, - og bestemte seg for å overvintre.
Slik gikk det til at husholdet gikk fra fem til seks, i løpet av 9 laaange måneder.

Det kunne vært en glimrende unnskyldning.
Det kunne vært.

Hadde det ikke vært for Bjørgen....og forskning.

Nymotens forskning påstår jo at graviditet slettes ikke er en sykdom.
9 måneders oppkast, avkrefting, diaré, potensiell sprengning og ryggvondt kan jo ikke kalles sykdom, knapt en lidelse. Selv når man hiver hormonell berg-og dalbane i potten kvalifiserer det ikke til mer en lett jammer. Når profilerte skidronninger racer rundt i løypene med sin pittelille kul, 7 mnd gravid, skjønner man at den potensielle unnskyldningen er tynn. Selv om kulen er tjukk.
Men vi er forskjellige. Heldigvis.

Jeg brukte min huleboer for det den var verdt, og innførte 9 mnd treningsfri.
9 mnd sjokoladefest.
9 mnd colajubel.

Det vil si egentlig si 9+9, sånn praktisk sett. For jeg er enda inne i en slags recovery fase, har jeg bestemt.
But...

..it ain`t over until the fat lady sings.

Hes, fet kvinne søker motivasjon og tiltakslyst for snarlig recovery, etter tidenes lengste svangerskap.