torsdag 12. januar 2017

Dag 3/4 Fra tjukk til tjukk..

..burde kanskje denne bloggen hett.

Jeg startet dette prosjektet i jan 2014 - og se hvor langt jeg er kommet.
Ikke veldig langt.

Da jeg startet tenkte jeg; at bare man går "all in" - og tar seg sammen, da går det bra.
Hvor vanskelig kan det være liksom?
Hva?

Jeg startet med å kjøpe meg hjelp.
En vennlig og hjelpsom ekspert, som kunne bistå meg, og trøste meg, og si at nå var det best å slappe av.
Jeg fikk Sadistiske Suzy.
Jeg betaler henne for å pine meg.
Hva gjør det meg til?

Noen ganger prøver jeg å jukse til meg lettere vekter.  Hvem lurer jeg?
Jeg betaler faktisk Tålmodige Tonje for å få lov til å prøve å jukse meg til lettere vekter.
Det viser vel at det ligger en del ambivalens i ønsket mitt om å trene.
Jeg vil jo trene, inni meg.
Jeg liker bare ikke så godt å bli sliten. Ikke å bli svett og andpusten heller.
Jeg vil bli sunnere og sprekere, - men bare ikke i dag, liksom.

Jeg vil helst at det bare skal ordne seg. Sånn av seg selv.

For treningsenteret er jeg en gullgruve.
Tenk; jeg er hun som betaler masse spenn for å trene - men bare blir tjukkere.
Det er nesten tragisk.
Likevel har jeg bestemt meg for å fortsette.
Jeg fortsetter å svømme, som Nemo.
Jeg skal klare det, skal klare det, klare det.

I går trente jeg intervall på mølle. Jeg utsatte det hele dagen. Utsatte og utsatte. Jeg visste at jeg måtte. Jeg hadde lovet Kveker Kari at jeg skulle.  Klokken 23 gikk det opp for meg at tida begynte å renne fra meg. Jeg måtte til pers. Motet og viljen var på bånn, men tanken på å stå til rette for avtalebruddet, var sterkere enn uviljen.
Det var hardt, - men jeg gjorde det.

Tidlig i morges var jeg på "mor og barn"trim.
Uten barn.
Mitt fjerde underverk er så tung at jeg ikke gadd å bære han opp vindeltrappa til treningsalen, så jeg satte han igjen hos pappaen. Det skulle jeg aldri ha gjort.
Hadde jeg tatt han med hadde jeg jevnlig kunne nappet ut smokken hans, og tatt pause mens jeg "trøstet" han. Jeg kunne skiftet "bæsjebleie" under den tyngste kondisjonslåten, rettet på klærne hans da det var "utfall".
Men så lur var ikke jeg. Istedet måtte jeg stå løpet ut. Ja, så godt det lot seg gjøre ihvertfall.
Men inni meg bannet jeg stygt, - over mine egne urutinerte handlinger.
Aldri mer.
Neste gang skal jeg ikke bare ta med mitt barn, men også naboens.






Optimistisk kvinne søker motivasjon og flere penger.







2 kommentarer:

  1. Du greier dette! Kjenner meg att i det du skriv. Eg går til fysioterapeut og har heimeøvingar, men i jola passa det aldri å trene. Men i morgon, i morgon- men ikkje i dag...

    SvarSlett
  2. Ja, det passer sjelden!
    Jeg ble så glad da jeg så jeg hadde fått en kommentar - tusen takk for det!
    Det er fint å se at noen leser - og kjenner seg igjen!

    SvarSlett