Jeg lever fortsatt. Hjerteinfarktet - dvs "hjerteinfarktet" har fremdeles ikke sluppet taket, så sånn sett kan jeg fortsatt sveve mellom liv og død, eller mer ligge lett henslengt, i en sofa, med bare tær og vente på at jeg skal stadfestes som levende.
Jeg lever.
Ny treningsuke.
Tidligere i livet vil jeg si at jeg har vært ganske så kvikk i hodet. Kvikkere enn mange, ihvertfall enn noen, muligens bare et par.
Nå har 4 svangerskap forårsaket massiv flukt av de kvikke hjernecellene, og etterlatt meg mest grå, urørlig, utrent masse. Noe som man kan si er et slags snev av en form for karma.
4 svangerskap, med påfølgende langvarig ammetåke har ømt og forsiktig smuglet alle potensielle klare og dypsindige tanker ut, og etterlatt meg med overfladiske, tullete og flyktige hjerneraper.
For å gi et eksempel på hva jeg mener med utrent hjernemasse vil jeg gi nå legge ved et utdrag av en chat jeg hadde i går med Snikete Sarah. (Meg i blått)
På hvilket tidspunkt burde jeg ha skjønt at jeg ble lurt??
Skjønner dere at jeg ble lurt??
Sleipe Synnøve lurte meg til å tro at jeg var heldig som slapp unna med det andre treningsukeforslaget.
Jeg ble faktisk glad. Glad for at jeg bare skulle trene 4 ganger, istedet for 6.
Er det mulig.
Jeg mener det kunne vært 1.
Da hadde jeg hatt grunn til å juble.
Hun er så utspekulert.
Det der var stor psykologi, - om enn for barn - og jeg tar av meg hatten, og gremmes over at jeg lot meg lure.
Takk for det.
Men, jeg har vært flink og fulgt ordre i dag. Intervall på mølle - 40 lange minutter - maxpuls på 186 - og hjertet holdt.
Middag i dag var svinefilet med kikerter og rød løk.
Det er hardt - hardt - hardt.
Tankeløs kvinne søker kvikkhet, munterhet og tro på hun overlever uka!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar