Jeg frister nok en gang skjebnen - og lever i håpet om at jeg en dag skal bli en Zumba-babe, eller kanskje ikke håpet, mer fascinasjonen, jeg lever for fascinasjonen om at jeg engang skal bli, eller dvs, - det er en løgn, jeg har egentlig hverken et håp eller ønske, men fascinert, det er jeg, av de andre.
Damer som uten blygsel, uten analysering, vrikker og rister, som om det er ingen morgendag.
På en skala fra 1 til 10, i kleinhet, gir jeg dagens økt en klar 10.
Instruktør, Hot-And-Ass-Shaking-Mama, briljerte med brilliant pupp og ass-Shake.
Kleinheten nådde uante høyder, med overnevntes geniale påfunn om Zumba-battle. Noe som fremstod som så traumatisk at jeg nesten ikke orker å nevne det.
Men jeg må.
Hva er så Zumba-battle?
Man tar et 30-talls damer i latino-modus, deler opp i to grupper, for så og la dem pupperiste annenhver gang, mot hverandre, gjerne med brunstige tilrop.
All ære til de 29 som ikke hadde noe problemer med å utføre øvelsen.
Skamplett på den trettiende som stivnet, låste seg, og holdt seg for øynene.
Nevner ingen navn.
Skammen er for tung å bære.
Zumba-battle er ikke for alle.
Zumba er ikke for alle.
Nå skal jeg lulle meg inn i fortrengingens trygge hule, og glemme alt, viske det ut, så jeg kan være klar for neste zumba-økt.
Tapper zumbaist søker dyp og varm hule og grave seg ned i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar