Dag 1 million- og- to......

Lørdag morgen mens andre ligger tett omslynget i ektesengen, snorker og fiser, med vekkeklokka på off, da må jeg opp.

Min PT, Maniske Mariel, mener tydeligvis at man skal bruke lørdag morgen til trening.

Det er uhørt. Ren og skjær galskap. Ikke at det er noe nytt. Det er jo ikke uten grunn at min PT i noen kretser, noen få, bare omtales som Gale Gunda.

PT har bestemt at her skal det trenes.

Det er ikke rom for å unnslippe. 

Hun både ringer og bringer.

Henter meg på døra, forholdsvis frisk og rask - frisk ihvertfall. Leverer meg utmattet, og i en tilstand hvor hjertestans ikke er uoppnåelig.

Fordekt som snillisme.

Egentlig bare enkel ondskap.

1 time spinning er såvidt overlevd. Etter 30 min begynte jeg å se meg om etter fluktmuligheter. De forbaska spinningskoene ødela alt. De satt jo dønn fast, og melkesyra gjorde det umulig å få vridd de ut av sporet.

Jeg måtte bare holde ut. Håpe at blodårene i hjernen ikke sprakk, at hjertet fortsatte å slå.

Det gikk visst akkurat.

Nå er jeg kommet trygt hjem.

Skal bare hvile hodet litt på puta, så blir alt bra igjen.

Ha en fortsatt fin og sadismefri lørdag.

Dag 1 million...

Ja, sånn kan det gå når sommeren blir lang og alle unnskyldninger blir gode.

Det kjennes ut som dette prosjektet har vart en million dager, og vel så det. Kroppslig sett ser det ikke sånn ut.

Men jeg skal fortsette å svømme.

Hvis noen lurer på hva det er dette med denne svømminga - ref Finding Nemo - se film.

Ståa etter sommeren, som varte fra mai til bortimot nå;

2,5 kg opp - og 1 cm opp på alle kritiske steder.

For 2 mnd siden var jeg stabil - så dette har skjedd nylig.

Mulig er det d-vitaminer som er lagret i kroppen, grunnet for mye sol. Lite trolig er det Kleftiko, Souvlaki og lite mosjon, inntatt og avglemt under Kretas varme sol.

Sadistiske Suzy har brukt sommeren til å drilles i ondskap, og har i ren og pur ond nytelse tatt knekken av den syden-yre uvitende oppfetede kroppen som kom hjem fra syndens land forrige helg.

Festen er over.

Jeg klarer så vidt gå.

Program for uka;

Mandag - avlyst gåtur med SS

Tirsdag - PT

Onsdag - smerte

Torsdag - PT

Fredag - lidelse

Lørdag - spinning 

Søndag - zumba

Det er ikke noe vits å prøve og invitere meg ut på gåtur denne uka, Hevngjerrige Hilde. Jeg kommer til å finne på en unnskyldning.

Wish me Luck 

Dag 139

Hah - der røk hun nok på en smell, tenkte en håndfull mennesker, og klappet i hendene, inni seg.

Inni seg fordi ingen er så onde at de klapper for andres mislykkethet i full åpenhet. 

Klappe det gjør de.

Ingen liker folk som er flinkere enn dem selv. Det gir både, irritasjon, ergrelse og dårlig samvittighet.

Jeg er en klapper, - noen ganger. 

Men bare inni.

Jeg har ikke gått på en smell. Ikke en veeeldig stor en ihvertfall.

Vi er på flyttefot. 1.juli retter vi nesen en km nordover. Alt av pc-utstyr er pakka, derfor mangelfulle oppdateringer. Jeg tenkte at jeg ikke orka oppdatere fra mobilen, det tar 100 år.

Men så ombestemte jeg meg tydeligvis.

I'm in the game.

Hvis jeg skal være helt ærlig, helt, helt ærlig, så må jeg innrømme at det har blitt konsumert både hamburger og brødskive med sjokopålegg. Men det var bare en forbigående glipp.

Nå er det proteiner for alle penga.

Jeg trener. Det har blitt masse styrke med Anabole - Alma. 

Vekter, TRX , intervall og Kettlebelles har stått på programmet, og jeg har tidvis vært ganske nære både hjerneblødning, infarkt  og lammelse. Onde Oline gir seg ikke før hun ser blodåren i tinningen min banke faretruende, og rope etter åreforsterkning.

Hun er rå.

Men jeg lever.

Enda.

Jeg tror jeg kommer til å leve lenge.

Ny måling torsdag, 5. Juni.

Nesten 3 kg ned fra sist, noe som betyr at jeg nå har passert 15 kg ned.

Det er rått, og det er tungt.

40 cm mindre av meg har det nå blitt.

I dag har jeg tatt med barna mine på tur.

6 km ble det tilsammen.

De siste 2 km ble mer eller mindre jogget.

En avart av jogging.

Det var forferdelig slitsomt.

Hvem skulle tro at jeg skulle klare det?

Ikke jeg.

I dag føles det godt at jeg er i stand til å trene.

Det kan bare bli bedre.

Anabole Alma:

3 av 5 i familien på tur.

Nr 4 er kamerasky og nr 5 sover.

Dag 122

Den en gang så mye omtalte Sadistiske Suzy har endret karakter og strategi, og vil fra nå av gå under tilnavnet Psykopatiske Paula.
Psykopatisk, fordi man har psykopatiske, og sikkert sosiopatiske trekk, når man henter sitt stakkars offer, ut av dets trygge hjem, for å pine det sakte, la det henge i et tau, i en time, og lide, mens man selv står og smiler fornøyd.
Jeg foretrekker sadistisk fremfor psykopatisk, - tror jeg.

Jeg drømmer om en verden hvor alle er snille mot hverandre. Der alle er hyggelige, og sier;

Kom kjære venn, kom å få en saftig hamburger. Det er sunt for deg. Nyere forskning viser nemlig at overvekt beskytter mot livstilsykdommer.

Så, kom å få, hamburger med deilig bacon og masse dressing.

Men det skjer ikke.

Istedet må jeg henge i et tau, slenge på en kule, gå på et bånd, løfte på ei stang, i all evighet.

Jeg må spise salat.

Det er depressivt det.

Alt jeg vil er jo å kose meg.

Bertrand sier; hva er det verste som kan skje??

Det verste som kan skje om jeg koser meg for mye?

Jeg kan dø?

Men det kan jeg forsåvidt gjøre når jeg sykler, eller henger i et tau og.

Jeg kan for eksempel, i vill utfoldelse, surre tauet rundt halsen, så hardt at jeg kveles.

Eller sykle meg av, havne i ei grøft med hodet først.

Jeg kan få hjerteinfarkt av ren utmattelse.

Men jeg fortsetter å svømme.

Dag 119

Hurra Hurra Hurra.
Ikke for 17.mai, - men for Trege-Trude, som endelig skjønte at jeg virkelig ikke kan sykle.
Jeg har visst det hele tiden.
Jenterittet 2014 er herved avblåst, for min del.
Litt fordi jeg har vært syk, og ikke fått trent, - men mest fordi jeg ikke kan sykle.

Det vil ikke si at jeg ikke skal øve meg på å sykle.

Neste år regner jeg med at jeg og Bertrand (sykkelen) har overvunnet dødsangsten, og satser med friskt mot.

Jeg er lykkelig.

Jeg hadde kommet til å sykle, om ikke Empatiske-Erna hadde fortalt meg at jeg kunne få slippe.
Jeg hadde vært livredd - men jeg hadde gjort det.
Tvil ikke på det.

Nå skal jeg bare trene, uten dødsangst.
Dag 119 ble startet med en liten spasertur og avslutta med en styrkeøkt.

Etter Kettlebelles-økta torsdag, og forferdelig stølhet i bein, mente Sadistiske- Suzy at armene stod for tur.
Det kjennes.

Takk skal du ha.
Jeg liker deg likevel Sadistiske -Suzy, men bare fordi jeg slipper å sykle Jenterittet.

Tidligere livredd kvinne søker sykkelhjelp

Dag 117

Og så ble jeg syk........igjen.

Sliten kvinne søker immunforsvar.

Det er sånn det er.

Jeg får alt.

Er det prisen for å bli frisk og sprek?

Å bli syk?

En uke uten trening.

Dvs jeg prøvde 2 ganger, men måtte bare legge inn årene.

Hoste og dårlig kondis fungerer dårlig sammen.

I går var første ordentlige trening på lenge.

Kettlebelles med Steinharde Samantha, aka PT, aka Queen of Belles.

Det var forferdelig.

1 time med blytung kule svingende, urytmisk og ugrasiøstistisk.

Jeg hoster fortsatt.

Blåflekker: check

Usømmelig støl: check

Nær døden opplevelse: check

Vanskelig å sette seg på do: dobbel check

Sliten kvinne søker god helse, store muskler og en god, myk seng,

Dag 107

Ja,
jeg er tett.
Potte tett.
Både i pappen og i brystet.
For hva jeg gjør jeg?

Det er helg og jeg er litt smådårlig.
Energiske-Eva, aka PT, vil jeg skal gå tur.

Jeg kan jo ikke si nei, og jeg trodde det skulle gå bra.
Den lille stemmen som forsiktig kremta og hviska;
"Hey, Smartypants, nå driter du deg ut....",
den hørte jeg ikke.

Så jeg gikk på kveldstur.
7 km i skog og mark.

Ei mark som jeg bare har blitt fortalt om de 17 årene jeg har bodd i kommunen.
Gullringmoen, Høybyen og Bjørnrommet.

Sagnomsuste minnesmerker fra en svunnen tid.

Var det verdt det??
Nja....både og.

Nå er jeg ikke smådårlig.
Nå er jeg skikkelig syk.

Trening avlyst både i går og i dag.
Hjemme fra jobb.

Og enda er det enkelte som mener jeg skal ta utfordringen å hoppe i havet.
Bare vent.
Ingen er trygge.