Søndag
Våknet opp og kjente med en gang at jeg var drittlei.
Drittlei av trening. drittlei av å spise sunt, drittlei av at alle vet at jeg trener, drittlei av at alle vet at jeg skal spise sunt.
Dritt, dritt, dritt.
Jeg har lyst til å ligge på sofaen og spise hamburger, hele dagen.
Etter å ha grudd meg leenge til spinnmarathon er vel dette antiklimaks.
Gjennomført marathon skulle vel gi meg uante krefter og ny motivasjon.
Men NEI.
Egentlig motsatt.
Jeg er sliten og umotivert.
Den siste uka har vært litt merkelig.
Opptil flere ganger har ukjente folk, på treningsenteret, kommet bort til meg for å fortelle meg hvor flinke de syns jeg er, hvor store de selv pleide å være og hvor lett det var å gå ned i vekt da de bestemte seg for å gjøre det. Jeg har fått trimråd, kostholdsråd og nummer til venner av de ukjente, som også er flinke til å gå ned i vekt.
Gode, velmenende råd, fra snille, vennlige mennesker.
Men mest kleint.
Jeg føler at jeg har blitt kommunens offentlige tjukkas.
Det har jeg egentlig lagt opp til selv. Jeg vil jo at folk skal lese bloggen min, kommentere og holde meg i ånde.
Men disse jeg snakker om er folk som ikke vet jeg har blogg.
De bare syns jeg er en tjukkas.
Ei dame fortalte meg at jeg måtte slutte å spise godteri.
Jeg visste jo det fra før.
Man er ikke dum, selv om man er tjukk.
Tjukke folk vet masse om kosthold.
Tjukke folk vet masse om inntak og uttak.
Tjukke folk vet at de er tjukke.
Tjukke folk har ikke lyst til å være tjukke.
Tjukke folk vet masse om det å slanke seg.
Det er bare stor forskjell på teori og praksis.
Karl Marx hadde også tjenere.
Hvis jeg hadde hatt en tjener skulle han få lov til å diske opp med den saftigste hamburgeren som er mulig å lage.
I dag har jeg spist pizza.
Drittprosjekt.
