Ryktene om min død er sterkt overdrevet...

Det har vært stille. Stille en god stund.

Kunne man høre en knappenål falle, om man lyttet?

Nei.

Her i huset hos meg er det ikke mye som minner om stillhet. 

Med førpubertale barn med bokstaver, opptil flere, en 2-åring i trass, full jobb og med begge beina i 40-års krisa, kan man forstå at livet er heftig.

Her er det både barn som roper og hoier, og voksne som kjefter og banner.

Gråt og Glede.

Og masse latter.

Aldri stille.

Når barna sover høres dunkene fra en tredemølle som går varm. Pesene fra 100 kilo som desperat ber om nåde. Tårene fra 15 års gammelt harsknet fett, som renner halvsurt nedover ryggen. 

Jeg gir faen.

For jeg har trent.

Virkelig trent.

Jeg trener.

De siste 56 dagene har jeg trent 59 økter.

Det er respektabelt.

Men hva har skjedd?

Har Sadistiske Suzy endelig fått banka litt vett inni skolten min? 

Jeg vil nok si hun skal ha for forsøket. Hun er listig den dama. Hun har nemlig gjort noe mye lurere. Hun har satt på meg GPS-tracker.

Det må være toppen av ondskap. Listige Lucy har skaffet seg kontroll over kroppen min, og kan til enhver tid kreve regnskap for minutter og timer. Jeg tør ikke annet enn å røre på meg. Ingen ønsker å få Aggressive Amalie på døra.

Jeg er i hennes makt.

Og selv om jeg vet at dette er noe jeg kommer til å få høre igjen, jeg driter i det, og sier det høyt. Sadistiske Suzy, for første gang i løpet av dette langvarige marerittet har jeg følt et snev, et snev Suzy, kun et snev, av noe som ligner glede over å trene. Jeg kan si for første gang at jeg kjenner, og dette er tungt og vanskelig å innrømme, at trening gir meg energi. Kanskje til og med nok til å mestre et liv som innimellom føles et hakk for heftig. Kanskje.

Jeg erkjenner at jeg innimellom smiler, når jeg trener, skjønt fremdeles mest gjennom tårer.

Jeg lever.

Jeg skal leve lenge.

Da jeg første gang oppsøkte Sadistiske Suzy, og la kortene på bordet, spurte hun meg hva som var hovedmålet mitt.

Hovedmålet har alltid vært at jeg skal klare å holde tritt med barna mine.

Først og fremst barna.

I går syklet vi alle fem ut på tur, med engangsgrill og pølser i sekken.

Vi er på vei til å bli en aktiv familie.

Blodslitet betaler seg.

Lørdag 6.juni skal jeg sykle Jenterittet på Røros. 2,7 mil.

Det er galskap.

Lov meg å heie!

Nygårdsvollen

Midtsandtangen

Min nye bestevenn

Høyby