Spinning med Spinnville-Synne.
Opp og ned, ned og opp.
Opp - opp - opp.
Høpp- høpp - høpp.
Til blodsmaken lurer.
Melkesyra tar overhånd, t-skjorta ligger i en ball under puppene, pulsen er på rødt og spinningskoene skviser tærne, akkurat litt for mye.
Akkurat passe sliten.
Akkurat passe fornøyd.
Fredag
Jeg har aldri vært nærmere ondskap satt i system.
Tjukkesmukka, du flyr for nære sola, akkurat som Ikaros, som svidde vingen.
Dette er galskap.
Ondskap.
Sadistiske Suzy troppet opp i fullt sykkelutstyr, og forlangte at jeg skulle hive meg på sykkelen.
Jeg presiserer igjen; jeg kan ikke sykle.
Sadistiske Suzy tenker at det er noe jeg finner på, og tvinger meg avgårde.
Traumatisk opplevelse.
Fra start til slutt.
15 km med dødsangst.
Man får trimmet hjertepumpa da.
Det er sånn man kjenner at man lever.
Og lever det gjør jeg, selv om det så stygt ut en periode.
Jeg døde uansett litt inni meg da jeg måtte prøve 20 ganger på å bakkestarte på sykkel, i en bakke med 2% helning.
Jeg kan virkelig ikke sykle.
Er det et tankekors at jeg skal sykle Jenterittet om 2 mnd?
Er det Spinnvillt??
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar