søndag 6. april 2014

Dag 77

Jeg har de siste månedene gjentatt stadig vekk, både høyt og lavt, at Sadistiske Suzy kommer til å ta livet av meg en dag. Fredag da hun tvang meg til å sykle i bakker jeg ikke klarer, trodde jeg jeg skulle dø.
 
Nå er jeg ikke så sikker på at det er hun som kommer til å ta meg av dage.
Det er mulig jeg klarer det selv.

I dag, optimistisk og naiv, fant jeg ut at jeg skulle sykle til trening. 
3,5 km dit, 40 min intervall på mølle, og deretter 3,5 km tilbake.
Easy Peasy??

Sykling til trening gikk greit. Intervall på mølle var akkurat som den pleide, innenfor de sonene jeg skulle, og litt ekstra på siste drag.
Helt pumpa.
Det var da jeg kom på at jeg også skulle sykle hjem.
Beina var som gele da jeg satte meg på sykkelen. Og det gikk bra, en stund, helt til det ikke gikk bra lenger.
Boms, og så i nest siste lange, lange, slakke motbakke ble det tomt.
Helt tomt.
Det var ingenting igjen.
Det var så vidt jeg klarte å gå opp.
Nesten på gråten vandret jeg med sykkelen, og visste at enda var den verste bakken igjen. Jeg trillet sakte ned den siste helningen, noen smågutter ropte 'oi, for en fart' etter meg. Hadde jeg hatt krefter igjen hadde jeg rukket finger til dem og blitt ukas nabo. Heldigvis hadde jeg ingen krefter til å løfte hånda.
Skrekk og Gru.
Det er slitsomt å trene.
Nå sofa og latskap.



Ville du ikke gitt denne kvinnen, nesten på gråten, og hennes sykkel, haik hjem??

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar