Øh, nei!
Det var samtalen du ville overhørt, mellom meg og en medtrener, om du hadde møtt opp på spinning kl 09 i morrest.
Det var ikke gøy, og det har egentlig ikke blitt gøyere utover dagen heller.
Jeg møtte tidlig opp i dag. For å sikre meg en kremsykkelplass, og installere meg, og vannflaska mi.
Det var en bommert.
Et kvarter før spinningtimen begynte hadde Hjelpsomme Hildur, aka PT, strappet meg fast til pedalene, sikkert i frykt for at jeg skulle få kalde føtter å stikke.
Det var en kjempebommert.
Fem minutter før spinningtimen begynte var jeg helt mørbanka i rompa.
Så begynte 45 min galskap.
Hva var verst?
Sitte eller stå?
Rompa ble etter hvert usittelig, bena så møre at det ble vanskelig å stå på sykkelen.
Takk Gud for at jeg ikke heiv meg på 60 min økta.
Nå er det kveld.
Føttene er støle.
Det kjennes ut som jeg har blitt misbrukt av en moskus.
Men man kjenner at man lever.
Jeg kommer definitivt til å prøve det mer. Jeg har etterhvert blitt en mester på å gjøre ukomfortable ting. Mulig det snart blir en vane.
Før man vet ordet av det gir jeg meg i kast med rytmisk sportsgymnastikk, eller selskapsdans.
Avsluttet kvelden med storinnrykk av lørdagskosegjester.
Taco, og snop til barna.
Selvpining begynner jeg etterhvert å bli god på. Clouet er å kjøpe ting man selv ikke liker, og så som en slags sikkerhetsmargin sende med gjestene restene hjem.
Ikke et godteri spist.
Men kosa meg stort med deilig sunn taco!
Illustrert av en Snap av en Snap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar